Pen søker trygg – hvordan kvinner undertrykker menn

Et pionerarbeid – nye perspektiv til en enøyd debatt – fandenivoldsk, tankevekkende.

 

Et tilbakeblikk på boken “Pen søker trygg – Hvordan kvinner undertrykker menn”, av Vemund Vennestrøm, Oslo 2020

Hvorfor skrive en bokanmeldelse av en 14 år gammel bok? Jo; temaene er like brennaktuelle i dag og boka er et norsk pionerarbeid. Kanskje også fordi samfunnet er mer tilgjengelig for slike tanker i dag? Men mest fordi «Pen søker trygg» fortsatt er en av de viktigste likestillingsbøker skrevet i Norge; hvor kjønnet «mann» ikke klisjefylt framstilles som en motstander og et hinder for likestilling. Men derimot friskt bidrar med egne perspektiver til debatten. “Pen søker trygg” stiller kritiske spørsmål ved de feministiske narrativene, og viser hvor ensidig den rådende tenkingen rundt kjønn framstår i dag.

“Pen søker trygg” var en provokasjon av en bok, og slo ned som en bombe i likestillings-Norge. Her fikk den både eder og galle til mottagelse, noe man kanskje kunne forvente av en bok som frekt brukte feministiske verktøy; til å utforske om også menn var utsatt for systematisk diskriminering. Provoserende? Helt klart at mange ble provosert, men fjerner man bokas ferniss av provokasjon, står man igjen med en søkende og analytisk bok, som med utgangspunkt i egne refleksjoner, eksempler fra nærmeste vennekrets og relevant forskning; tegner opp samtidens kjønnsforskning som et felt hvor svarene alltid ser ut til å være gitt på forhånd, og hvor det samme budskapet ukritisk kvernes videre på i tiår etter tiår. At boken «Pen søker trygg» faktisk er intelligent skrevet må nok ha provosert mest. Nysgjerrigheten og en sta søken etter egne svar, med skarpere samfunnsanalyser og bedre forklaringsmodeller enn hva som råder i dag, gjør boken vel verdt å lese selv 14 år senere. Boken er fortsatt til salgs i bokhandelen, og bør være pensum for alle som ønsker å forstå menns perspektiv, i en likestillingsdebatt nesten helt uten mannlige deltagere.

 

Innledningsvis i boken “Pen søker trygg” skriver forfatteren:

“Boken kan også leses som en respons på en kjønnsforskning, en likestillingsdebatt, og en kjønnspolitikk som er feilslått i den forstand at den er totalt blind for det ene av to kjønn. Et resultat av at jeg ble lei av å irritere meg over alle agendaene, den dårlig maskerte politikken i forskningen, den dårlige forskningen i politikken, og alle de unysgjerrige menneskene som kverner på denne virkeligheten”.

 

Forfatteren Preben Z. Møller ble født det internasjonale kvinneåret 1975. Gikk i 2004 på universitetet i Oslo og fulgte studiet “likestilling i et samfunnsvitenskapelig perspektiv”. Men hvor pensum handler om patriarkatets systematiske undertrykking av kvinner. Er Preben mer opptatt av kvinnen som premissgiver for mannsidealet: “Ifølge kjønnsforskningen er mannsidealer tilsynelatende noe som konstrueres, formes og rekonstrueres i et sosialt rom helt uten kvinner. Men triviell innsikt i læringspsykologien tilsier at hvem det er frøken-riktig peker på, aktivt er med å forme menn til hva de er” skriver Møller.

“Mesteparten av kjønnsforskningen jeg tok for meg hadde lite å si om kvinnen som den velgende part i pardannelser. Forskningen hadde allerede fra starten av et innbakt perspektiv hvor kvinnen var et offer. Gjerne både undertrykkede og hjernevaskede på en gang, og egentlig ikke tilstede i forklaringene i det hele tatt”.

Spesielt forfatterens refleksjoner rundt private, sosiale rom hvor likestillingsidealet liksom “opphører” er interessant. Rom hvor det ofte er menn som gjerne ønsker mer likestilling, og hvor kvinners jakt på en “trygg mann” impliserer en mann som gjerne yter mer enn henne både i form av å være etablert, karriere og høyere lønn. Som med forfatterens egne ord; “sender ut et budskap til mannen at kvinner ønsker i pose og sekk”. Likestilling, – men bare hvor kvinner tjener på det.

“Mannsidealet handler ikke så mye om å være pen utenpå. Kvinner forteller ofte og gjerne om nådeløsheten i kravet om å være pen på utsiden. Å være et kjønnsobjekt har lenge vært forbeholdt kvinner. Men kvinners trygghetsnarkomani kan føre til kjønnsobjektivisering av menn. Hvor mannen må være et trygghetsobjekt” skriver Møller – med helt klare paralleller i amerikanske Warren Farrells tenkning; “hvor kvinner lider under å bli betraktet som kjønnsobjekt / lider mannen under sine krav om å være et trygghetsobjekt“.

“Menn som klarer seg godt på arbeidsmarkedet får familie og barn, menn som ikke klarer seg så godt på arbeidsmarkedet, får ikke familie eller barn. Det finnes svært få barnløse 44-åringer i topplederstillinger, det finnes svært mange barnløse 44 åringer menn som er arbeidsledige / uføretrygdede. Hvis en mann taper i arbeidslivet, risikerer han å tape i livets gang”.

Tallene det refereres til er enda skjevere i dag enn da boken ble skrevet. Med en statsminister som ber det norske folk om å lage flere barn, bør det være et tankekors at så mange menn faller utenfor samfunnet, at 1 av 4 menn ikke stifter familie, og aldri får egne barn.

Av de mest underholdende og tankevekkende kapitlene i boken handler om samfunnsveven. Hvor feminister ser patriarkatet som global og undertrykkende, ser Møller samfunnslimet som den begrensende kraften for begge kjønn. – “Menn er også bundet fast i samfunnslimet som kvinner, samfunnet ville falt sammen om alle hadde lagt ut på kitesurfing for å drite i alt annet. Menn sitter like låst i sine roller som kvinner er i sin”.

Bokens beskrivelse av hvordan menn kultiveres inn i yrkeslivet som en “brick in the wall”, en lagspiller med god arbeidsmoral hvor “karriere” er synonymt med “ja til overtid” og “nei til pappaperm” og hvor individet kun har verdi som del av kollektivet er interessant. Menns universelle arbeidsbekledning, dressen, signaliserer en lagspiller; en som passer inn fordi man er en murstein som alle andre. “I mainstream feminisme settes ofte mannens sterke tilknytning til arbeidslivet frem som en slags kilde til hans frihet. Man har sett alt for positivt på menns forhold til lønnsarbeid”, sier Møller. Noe det er enkelt å være enig i; for den jevne mannen har arbeidet vært slit, lange dager og tunge løft.

Jeg skjønner at kapittelet; “Sommeren da jeg var kvinne” kunne provosere noen og enhver, men igjen er boken mer provoserende i innpakning enn i innhold. Patriarkatet,- ikke beskrevet som verken undertrykkende eller tyrannisk, men som et vennlig ment tilbud kvinner selv sier ja til: Ja takk, kjør gjerne bilen du, det er jo behagelig å være passasjer. Baksiden av medaljen tar det tid å få øye på: En dag har det blitt så lite kjøreerfaring at trafikken virker skremmende. Slik er kvinner selv delaktig passivisert inn i en behagelig, sosialkonstruert rolle. Påengterer Møller.

Avslutningsvis savner jeg referanser til Warren Farrell, som denne boken periodevis har stort tematisk slektskaper til (men det kan også tenkes at Warren var helt ukjent i Norge på den tiden).

“Pen søker trygg”, var dynamitt i en likestillingsdebatt uvant med motforestillinger. Men gjorde den provoserende formen boken bedre? Mye oppmerksomhet fikk den selvfølgelig. Men jeg syns nok støyen overdøvet bokens analytiske og reflekterte kvaliteter, for det er her den egentlige verdien ligger.

 

Les også:

De fem viktigste bøkene om likestilling og menns perspektiv

 

Del gjerne innlegget!