Maskulin terapi

Av Arne Børke, leder i MannsForum

Maria Kjos Fonn mener at dagens terapispråk er tilpasset kvinner. Plan Norge mener verden er designet for menn. Har den ene mer rett enn den andre?

Etter at Plan Norge konkluderte med at «verden er designet for menn» og Agnes Nordvik stemplet alle som kanskje syntes dette var unyansert som «sinte, gamle menn», så er det forfriskende med Maria Kjos Fonn sine nyanserte betraktninger rundt traumeterapi. Som Kjos Fonn nevner, så er det store flertall av de som tar sitt liv i dag menn. En del av disse er fedre som har blitt skjøvet ut av sine barns liv av barnas mor. Mannsforum jobber med å forsøke å hjelpe en del av disse, men av og til lykkes vi ikke, og enda et barn mister en far som blir en del av selvmordsstatistikken.

Mange fedre som har opplevd å bli forsøkt skjøvet ut av sine egne barns liv sliter i etterkant med utfordringer på grunn av den store forskjellsbehandlingen de føler seg utsatt for. Depresjoner, konsentrasjonsproblemer, søvnvansker kvalme og manglende matlyst med påfølgende reduksjon i allmenn helse er ikke uvanlig. Dette er symptomer som sammenfaller påfallende bra med tegn på PTSD.

I prosessen for å få disse fedrene fjernet fra barnas liv er grove, falske beskyldninger dessverre vanlige. Og som beskrevet i rapporten «Den mannlige smerte – menns erfaringer med vold i nære relasjoner», så opplever flere en omsnuing av voldsforholdet. Menn som har levd i et usunt forhold opplever å bli stemplet av rettsvesen og barnevern som voldelige eller i verste fall overgripere. Mennenes forsøk på å bli trodd er nytteløse, og i mange tilfeller oppleves dette som bare enda ett overgrep, men denne gangen fra samfunnet, som først og fremst ser på kvinner som ofre eller utsatte.

Etter en prosess de har opplevd som svært ensidig står mange ribbet igjen, i økonomisk ruin og uten kontakt med det viktigste av alt i deres liv, deres egne barn. I etterkant blir de raskt gjerne stemplet som sinte og bitre, og fra der er veien kort til å bli oppfattet som potensielt voldelige og farlig.  Deretter er veien kort i retning av en rask nedadgående spiral, og selvmord er dessverre ikke et ukjent fenomen for oss som arbeider som frivillige i denne type saker.

Og hjelp er det dårlig med fra offentlige institusjoner dominert av kvinner med tilnærming som den Maria Kjos Fonn beskriver. Det kan se ut som det ikke bare er selve behandlingsmetodikken som er feminisert, men også vurdering av symptomer og diagnostisering.

Som Fonn sier, så er det mye som tyder på at både identifisering og behandling av traumer i for stor grad er «designet for kvinner», og at derfor mange menn ikke blir identifisert av systemet, eller responderer på en positiv måte på den behandlingen de blir tilbudt.

Vi trenger at også menns problemer blir tatt på alvor, og at «sinte, gretne gubber» kanskje i større grad blir forsøkt møtt med en mer inkluderende og åpen tilnærming til årsakene til adferden enn det vi i mange tilfeller ser i dag.

Del gjerne innlegget!