Hjem Fremhevede poster Kvinner som hater menn

Kvinner som hater menn

“Vi skulle ha retten til å ikke like menn.” Slik lyder overskriften på et intervju i avisa The Guardian i høst, med Pauline Harmange, forfatteren av en bok med den lite subtile tittelen “Jeg hater menn.”

Klarere kan det knapt sies, et mer utilslørt uttrykk for misandri, mannshat, er det vanskeligere å tenke seg. Om ingenting annet er dette et bevis for at mannshatende feminister er noe mer enn en myte.

Hvorfor bry seg om en ekstrem feminist som sier hun hater menn? Ville det ikke være bedre å forbigå henne i stillhet, og ikke gi henne oppmerksomheten hun søker? Hvis det hadde vært et enkeltstående tilfelle, ville det være fornuftig, men dette er langt fra et isolert tilfelle, og det sier mye om hvordan samfunnet forholder seg annerledes til misandri enn til misogyni.

Det enkleste måten å få oppmerksomhet for en ung feminist og aspirerende forfatter er tilsynelatende å spy ut sin forakt for menn. Istedenfor å bli sett på som farlig “hat-retorikk” som samfunnet må motarbeide, blir det gjerne sett på som noe opprørsk og spennende.

Spørsmålet Harmange stiller i boken er om kvinner har god grunn til å hate menn. Svaret blir gitt utvetydig allerede i bokens tittel. Hun gjør unntak fra sitt generelle mannshat, når det gjelder sine personlige relasjoner. Men dette er tydeligvis ikke nok til overvinne hatet mot menn. Det er verd å merke seg at Harmange selv er gift med en mann som hun bare har gode ting å si om. Men hun stoler ikke på menn som hun ikke kjenner.

Mannshatet handler altså ikke om Harmanges personlige erfaringer med menn. Det stammer derimot fra hennes arbeid i en feministisk organisasjon som hjelper ofre for voldtekt og seksualisert vold. På denne bakgrunnen har hun kommet til konklusjonen at menn flest ikke er å stole på.

Ideologisk besettelse

Det finnes all grunn til å tro at mannshatet først og fremst handler om en ideologisk overbevisning. At ideen om “toxic masculinity” dyrkes og menn generelt demoniseres. Demonisering av andre mennesker, er alltid et resultat av en form for ideologisk besettelse. Man nekter å se andre som personer og individer. Istedenfor tegner man en karikatur som kan gjøres til gjenstand for hat.

Erfaringen fra arbeidet med voldtektsofferet fortolkes slik i en ideologisk kontekst. Mannlige overgripere ikke sees som et unntak, men gjøres snarere til hovedregelen. At alle menn er en potensiell overgriper er en forestilling som går igjen i den radikale delen av feminismen.

En analogi ville være å si at enhver muslim en potensiell terrorist, på grunn av at det finnes islamistisk ekstremisme og terrorisme. En slik logisk feilslutning er ikke bare irrasjonell. Det fører også til polarisering og stempling av en hel gruppe mennesker.

Det er tvilsomt at Harmange ville følge et slikt resonnement når det gjelder muslimer. Hun stemmer neppe på Marine Le Pen og Rassamblement national. I så tilfelle ville hun utdefinere seg selv som en høyreekstrem islamofob. Men når det gjelder menn kan hun gjøre det fullstendig uten omkostninger. Tvert imot får hun publisitet og blir et feministisk forbilde for sin bannbulle mot menn.

Det berusende hatet

Harmange forsvarer sitt mannshat med at det er frigjørende og skaper et fellesskap av kvinner. At ingenting skaper større samhold enn en felles fiende er ikke en ny erkjennelse. Hat kan være en berusende følelse. Totalitære bevegelser kjennetegnes nettopp av dyrkningen av fiendebilder og det berusende hatet det fremkaller.

Harmanges mannshat har dype røtter innen den radikale feminismen. Allerede i 1973 formulerte Robin Morgan hvordan å hate menn, er en verdig politiske handling.

“Man-hating” is an honorable and viable political act, that the oppressed have a right to class-hatred against the class that is oppressing them. And although there are exceptions (as in everything)… most men cheerfully affirm their deadly class privileges and power.”

Rasjonalet bak dyrkningen av hatet er altså at det er den undertryktes rett å hate sin undertrykker. Det er forståelig at kvinner som har blitt utsatt for seksuelle overgrep reagerer med hat overfor sin overgriper. Og at det kan føre til en generell mistenksomhet for menn. Men Harmange tar det videre gjennom å dyrke hatet og rette det mot alle menn (med enkelte unntak).

I virkeligheten er hat alt annet enn frigjørende. Ikke bare får det negative konsekvenser for den hatet rettes mot, og samfunnet i sin helhet. Det formørker også sinnet til den som bærer på hatet. Det fører til en grunnleggende mangel på empati og evne til å se mennesker som individer, og til mistillit og forakt.

Kriminelle hatytringer

Boken har fått mer oppmerksomhet enn den fortjener. Blant annet fordi den ble påtalt av Ralph Zurmély. Han er rådgiver for det franske likestillingsdepartementet. Zurmèly pekte med rette på at boken var en hyllest til misandri. Og at hatytringer på bakgrunn av kjønn faktisk er å regne som en kriminell handling som kan straffeforfølges.

At en rådgiver for likestilling tok seg friheten å påtale mannshatet, ble møtt med sjokk og anklager om sensur. Harmange ble hoderystende indignert over at en rådgiver i likestillingsdepartementet kunne kaste bort sin tid på dette. Istedenfor å bruke den på å bekjempe vold mot kvinner.

Dette viser de ulike samfunnsmessige standardene når det gjelder synet på hvilke grupper det er greit å hate i samfunnet. Rettere sagt, det er bare hvite heterofile menn som det er fritt frem for å øse ut sitt hat for. Hatytringer mot muslimer, kvinner og etniske eller seksuelle minoriteter, blir sett på som et stort samfunnsproblem som må straffeforfølges.

Kvinner og minoriteter er også gitt et særlig vern i likestillingsloven. Det har ikke menn. En bok med tittelen “Jeg hater muslimer” ville bli møtt med unison fordømmelse.Forfatteren ville bli utdefinert som en voldslegitimerende høyreekstremist.

Moralsk overlegenhet og selvrettferdighet

Harmange hevder at misandri bare eksisterer som en reaksjon på misogyni(kvinnehat), som er roten for kvinneundertrykkelse. Den moralske overlegenheten og selvrettferdigheten er grenseløs.

Det minner om små barn som roper “Det var du som begynte! Det var din skyld!” For voksne mennesker er slik oppførsel best karakterisert som infantil narsissisme. En totalt manglende erkjennelse av sin egen moralske ufullkommenhet og delaktighet i en relasjonell dynamikk der begge parter er ansvarlige for sine holdninger og handlinger.

I boken refereres det til statistikk som sier at 96% av folk som dømmes for vold i hjemmet er menn, og at 99% av dem som dømmes for seksuell vold er menn. Det boken ikke sier noe om er undersøkelser som viser hvor utbredt kvinners vold mot menn og barn faktisk er, og at samfunnet har dobbelte standarder når det gjelder hvordan en bedømmer dette.

Mannsforum har i den siste tiden rettet fokus hvordan menn ikke blir tatt på alvor når de melder om vold fra kvinner. Istedenfor å bli tatt på alvor blir mannlige voldsofre gjerne lattersliggjort eller selv mistenkeliggjort. At kvinners hat mot menn er ufarlig er en myte som dyrkes av feminister. Ironisk nok gir det næring til forestillingen om den uskyldsrene og jomfruelige kvinnen. Spørsmålet er hva feminister som Harmange tror de oppnår ved å dyrke sitt mannshat. Bortsett fra å styrke søster-fellesskapet og følelsen av frigjøring.

Ifølge Harmange er kvinnelige og feministiske stemmer er ikke alltid velkomne blant menn. Kanskje det er en sammenheng med hva disse stemmene ytrer om menn og hvordan de blir mottatt.

Hvordan blir mannlige stemmer mottatt blant feminister? Det kan virke som om en del feminister forventer å få applaus fra menn når de spyr ut sitt mannshat. Når de får motstand, blir det en bekreftelse på at de har rett i sin tese om menn.

Noen vil kanskje innvende at en ikke bør slakte en bok en ikke selv har lest. Det kunne jo være at Harmange er mer nyansert enn hva tittelen indikerer. Dette kan virke som en rasjonell innvending. Men det finnes lite i intervjuer med Harmange som indikerer et nyansert syn på menn. Man ville neppe si at en bør lese en bok med tittelen “Jeg hater muslimer” for å undersøke om forfatteren tross alt kan ha noen poeng.

Heller enn å lytte til Harmange bør vi lytte til hva et annet feministikon, Virgina Woolf, skriver i sin bok “A Room of One´s Own.”

“All this pitting of sex against sex, of quality against quality; all this claiming of superiority and imputing of inferiority, belong to the private-school stage of human existence where there are ‘sides,’ and it is necessary for one side to beat another side…”

Det er på tide at både menn og kvinner setter foten ned og sier at det ikke er greit å spy ut sitt hat for en hel gruppe mennesker. Et samfunn som ikke tar mannshatet på alvor, vil før eller siden måtte høste hatets frukt.

Les intervjuet av Harmange i The Guardian her.