Hjem Nettavis Kjønnsforskning i barnehagen

Kjønnsforskning i barnehagen

Meningsytring. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ivar Bu Larssen (42) er biblioteksjef i Ulvik, spaltist i Minerva og har tidligere jobbet som prest i Dnk. Han skriver om alt mellom himmel og jord, fra teologi til kjønn og likestilling.

Jenter og gutter beveger seg ulikt i barnehagen! Dette er konklusjonen på doktoravhandlingen “Kjensla av leikeplassen. Ei kvalitativ undersøking av fem år gamle barn sine bevegelsespraksisar i barnehagen” av Lillian Pedersen ved OsloMet.

Doktoravhandlingen ble nylig omtalt hos forskning.no.

En enkel sjel vil kanskje tenke at dette er åpenbart for alle som har observert en gruppe barn i fri lek, eller minnes leken i barndommen. Men kjønnsforskere har en forkjærlighet for forskning som har utgangspunkt i ting selv barn kan forstå.

Heller ikke tolkningen av leken er overraskende, ettersom den bekrefter det ideologiske utgangspunktet om undertrykkende kjønnsnormer som er virksomme fra vugge til grav.

“Pedersen meiner vi i tidleg alder forventar ulikt frå jenter og gutar, og at vi dermed medvitslaust set ulike grenser for kva dei kan gjere i leiken. – Forventningane vi har til jenter og gutar er truleg førande for korleis dei opplever at dei kan bevege seg og bruke kroppane sine.” – forskning.no

At det faktisk finnes kjønnsforskjeller som kommer til uttrykk i barnehagen, uavhengig av de voksnes blikk, synes å være en umulig tanke. Kjønnsforskningen er dogmatisk fikserte i sosial konstruktivisme, ved å forstå barns kjønnede atferd utelukkende som et resultat av ulik sosialisering.

Ensidigheten i vektleggingen av de voksnes forventninger, viser en påfallende motvilje mot å se hvordan den sosiale virkeligheten er formet også av naturgitte forutsetninger. Det er en vekselvirkning mellom biologiske kjønnsforskjeller og kjønnsrollene som fortsatt kommer til uttrykk i et likestilt samfunn.

Kjønnsroller er et komplekst tema, og kjønnsforskerne må gis rett i at ulike forventninger til gutter og jenter kan ha en innvirkning når det gjelder kjønnet atferd. Å dyrke statiske kjønnsroller er uheldig, men å erkjenne dette er noe annet en å si at kjønnsroller pr. definisjon er undertrykkende.

Det er utopisk å forvente et fullstendig likt resultat når utgangspunktet er forskjellig. Forskning viser at jenter og gutter på et svært tidlig tidspunkt fokuserer ulikt på ansikter og ting, mens jenter holder blikket lengre festet på ansikter, vil gutter være mer orientert mot tingene. Dette kan sees som en forklaring på at jenter er mer orientert mot relasjoner, mens gutter er mer orientert mot å beherske ting i den ytre verden, noe som kommer til uttrykk i barns lek.

Slik forskning møter sterk kritikk, ettersom det sees som en biologisk determinisme som brukes til å legitimere kjønnsdiskriminering. Men å beskrive empiriske kjønnsforskjeller er noe annet enn normativ diskriminering, det er et utgangspunkt for en realistisk forståelse av en kompleks virkelighet, i motsetning til utopisk idealisme.

Rollemønstre har en sosial funksjon, gjennom å skape en trygg identitetsutvikling. Dette er viktig nettopp i en tid som er preget av forestillinger om at det er mulig å være født i “feil kropp”, og der kjønnsdysfori er et utbredt fenomen. Det betyr ikke at barn som uttrykker seg på tvers av tradisjonelle kjønnsroller må presses inn i en tradisjonell kjønnsnorm, men det innebærer et nøkternt forhold til hvordan majoriteten av barn opplever sitt eget kjønn.

Istedenfor å betrakte kjønnsroller som noe som presses nedover barna og gjør dem ufrie, er det mer adekvat å se dem et resultat av en allmenn erfaring av at gutter(på gruppenivå) i større grad faktisk er mer aktive og urolige, mens jenter er roligere. Dette er selvsagt å generalisere, men det speiler erfaringene de aller fleste har, som reflekteres i ulike forventninger til gutter og jenter.

I et likestilt samfunn er det et paradoks at barnehageansatte, hvorav 9 av 10 er kvinner, fortsatt er så preget av tradisjonelle kjønnsroller. Dette kan brukes som et argument for å få flere menn inn i barnehagen. Kanskje er det slik at mannlige barnehageansatte er flinkere til å legge til rette for den frie leken, og å sette grenser der det trengs, på en god måte.

Utfordringen vil alltid være å møte barn som individer. Derfor er det avgjørende å se og støtte dem som bryter med normalen. Men å alltid møte mennesker som individer, uten forventninger om atferd, er svært krevende, for å ikke si umulig. Dette gjelder ikke minst i en travel barnehage, der en skal holde styr på mange barn samtidig.

På et individplan finnes det altså store variasjoner, mens kjønnsforskjellene mellom gutter og jenter vil være mer stabile på et gruppenivå. Det er en utopi å ha en “kjønnsnøytral” tilnærming til barn. Forsøk på en slik tilnærming vil gå ut over barn som viser “klassisk” kjønnet atferd, ettersom det underliggende premisset er at det er ønskelig at barna bryter med tradisjonelle kjønnsnormer.

“Ho [Pedersen] meiner at vi vaksne ikkje utan vidare skal akseptere forskjellane på korleis jenter og gutar bevegar seg.” – Forskning.no

Vi må møte barn på deres egne premisser, men vi kan ikke gjøre det fullstendig uten fordommer (i en hermeneutisk forstand). Både gutter og jenter trenger rollemodeller, og disse vil som regel være av samme kjønn. Det skaper særlig problemer for guttene hvis de ikke har trygge maskuline forbilder. Gutter som vokser opp uten en far er overrepresenterte i stort sett alle de negative statistikkene i samfunnet.

Troen på at mennesket er født som en “tabula rasa” er en utopisk fantasi, som det ikke finnes et empirisk grunnlag for. Vi er biologiske kropper, som i stor grad er styrt av gener og hormoner fra fødselen av. Samtidig skal barn ha frihet til å utfolde seg både på tvers av – og i tråd med – tradisjonelle kjønnsroller, uten å få korrigert sin adferd. Indoktrinering av barn er alltid feil.

Idealet om fullstendig frihet fra kjønnsroller og forsøk med “kjønnsnøytrale” barnehager i Sverige, viser at gutters atferd blir problematisert, helt på linje med ideen om “toxic masculinity.” At 9 av 10 kjønnsforskere er kvinner og at 100% av dem har et negativt syn på maskulinitet, demonstrer at sexismen er institusjonell og systematisk. 

Konklusjonen på det nevnte forskningsprosjektet er altså at barnehagepersonalet skal gripe aktivt inn og korrigere gutters intense og utfordrende bevegelser, så de blir mer som de snille og flinke jentene. Det er øyensynlig viktig at gutter får lære om “toxic masculinity” allerede i barnehagen. Dette er en god metode for å få barn til å føle at det er noe feil med dem og skamme seg, noe som ikke gir et godt utgangspunkt for mestringsfølelse og modning.

Hva med å la barn i stedet få utfolde seg mest mulig fritt og uhemmet, samtidig som det ivaretas en trygg grensesetting, istedenfor å politisere barn og indoktrinere dem om kjønn og likestilling?

Les også “Kjønnsforskningens likestillingsproblem”.