Fjern barnebidraget – da vil motivasjonen for å samarbeide bli vesentlig høyere

Av Jonas Dahl.

Første gang publisert på Facebook. Innlegget uttrykker skribentens meninger.

Publisert: 21.08.2020

 

Jeg er i flere grupper på Facebook for folk som har mistet ungene sine i etterkant av skilsmisse. Det er mange menn som klager på diskriminering, men likevel er de fleste mest opptatt av sine barns rettigheter. Og det er i tillegg ganske mange mødre og bestemødre som også opplever foreldrefremmedgjøring og samværssabotasje.

Kritikk av feminismen blir fort en skyttergravskrig der kvinnene føler seg angrepet fordi de forveksler tidligere tiders likestillingskamp med dagens dogmatiske feminisme, som nå handler om å knekke menn, ikke å likestille kvinnen.

I Norge har vi et system som ikke bare oppfordrer til maksimalt med konflikt etter skilsmissen, men et dysfunksjonelt system som ødelegger helsa til svært mange barn. For det er ingen barn som har godt av å bli fratatt den ene eller andre forelderen. I de mer ekstreme tilfellene rives vekk halve slekta til ungene i tillegg.

Dette kaoset kan ryddes i, men det lar seg ikke gjøre om man henvender seg til teoretikere i akademia, for de som påstår seg å vite noe om dette er ideologiske aktivister innen humaniora, ikke forskere med integritet. Jeg mener at dette handler om samfunnsmedisin og at det må forstås gjennom et helse-perspektiv samt at de av oss som opplever dette må lyttes til.

Foreldrefremmedgjøring er et resultat av at den ene forelderen ikke ser barnas behov, men bare sitt eget ego. Det er snakk om psykopatologi, som oftest narsissisme kombinert med lav grad av innlevelsesevne i andres følelser. Og i absolutt alle disse kampene er det utelukkende tapere, men barna taper mest.

Det ene enkelttiltaket som vil ha størst effekt for å bedre norske barns helse er å fjerne barnebidraget. Da vil motivasjonen for å samarbeide bli vesentlig høyere, og våpenet for å knuse tidligere ektefelle blir tatt vekk.

 

Barnebidrag er en levning fra en annen tid der det var vanlig med lausunger. I dagens samfunn har jeg til gode å møte noen pappa som gir faen i ungene sine.

I mitt tilfelle handlet det om at barnebidraget ikke engang ville komme barna til gode, men går rett til mors kreditorer. Jeg kjempet som en løve i mange år, men mor “vant”. Så nå får ikke ungene noe som helst fra meg, før fikk de leksehjelp, lesing på senga, håndballer og ferieturer.

Det norske systemet fremmer psykisk sykdom, sosial nød og store problemer for alle barn som havner i klisteret. Alt blir grovt misbrukt av den ene eller andre ektefellen for å ødelegge mest mulig: barnevern, BUP, helsevesenet, politiet…. Det er ingen sperrer for noen mennesker. Og i Norge får de en ivrig heiagjeng som bærer bensin til bålet, alle de offentlig ansatte som skal “hjelpe” og være “omsorgsfulle”.

Spesifikt tror jeg forskning på barnevernet er en vei å gå. Jeg er helt sikker på at et stort antall saker i barnevernet overhodet ikke hører hjemme der.

Omsorgen kan være mer enn god nok fra begge foreldrene selv om konflikten mellom foreldrene er sterk og vedvarende. Barnevernet blir grovt misbrukt i mange tilfeller. Og årsaken til dette er at de er så altfor lette å misbruke. Umodne, unge, barnløse kvinner med lav utdanning og null livserfaring er ikke egnet til å løse opp svært kompliserte problemstillinger. De bør jobbe med noe annet.

 

Del gjerne innlegget!

Relevante