Et tilbakeblikk på boken Samværssabotasje

Et tilbakeblikk på boken Samværssabotasje – Norske fedre deler sine historier av Camilla Fossum Pettersen.

Av Vemund Vennestrøm

redaksjonen@mannsforum.no

Publisert 10. 07. 2020

Det finnes få bøker jeg gruer meg til å lese, men boken “Samværssabotasje” av Camilla Fossum Pettersen må jeg innrømme var en av dem.

De aller fleste foreldre som går fra hverandre bruker mye kjærlighet og omtanke på å skjerme barna sine for konflikter etter et samlivsbrudd. Resurssterke mammaer og pappaer som evner å se forbi sine egne behov og skuffelser, og tilrettelegger så barna blir best mulig ivaretatt i den nye livssituasjonen.

Denne boken handler ikke om dem.

“Samværssabotasje” handler om et system som ikke fungerer. Om mødre med liten omsorgsevne, om enkeltmenneskers kynisme og manglende empati. Kanskje handler den også om de psykisk syke av foreldrene. De mest uskyldige ofrene som alltid er barna, og uttrykket «barnas beste» som så alt for ofte tjener som et vikarierende motiv for de voksnes interesser.

At mennesker kan være grusomme er vel en kjensgjerning. Men når barneforvaltningen belønner foreldre for å være direkte ondskapsfulle mot hverandre, er det ikke overraskende at ting kan bli stygt. Spesielt når mye står på spill og gevinsten er høy.

Norsk rettssystem og barneforvaltning svikter mest hvor konsekvensene er verst, og boken “Samværssabotasje” er et hjerteskjærende vitnesbyrd om et system som eskalerer konflikter – hvor selv enkle virkemidler kunne vært konfliktdempende. Boken handler om falske anmeldelser som strategiske verktøy, om skruppelløse advokater og store utgifter, og om bidragsmodellen som belønner egoisme. Når offentlige institusjoner som Bufdir, FOSAP og barnevernet lager retningslinjer som heller støtter seg til kritisert og utdatert forskning, enn forskning med bred internasjonal konsensus, er det fare på ferde. Det finnes knapt noe annet område i Norge i dag hvor menn og kvinner er mindre likestilte enn i barnefordelingssaker. Og det er barna som ender opp med å betale prisen.

Boken “Samværssabotasje” er rett og slett rystende lesning, og gir et ubehagelig og skarpt bilde på hvordan samfunnet feiler i sin håndtering av familier som går i oppløsning.

Slik starter boken:

“Samlivsbrudd med påfølgende foreldretvist kan være konfliktfylt. Det kan være lønnsomt å skape konflikt i forbindelse med samlivsbrudd og barnefordeling. Metodene for å vinne til seg omsorgen for barna kan være grove og ødeleggende. Dagens barnebidragssystem kan sies å ha som formål å straffe fedre (og noen mødre) som ikke stiller opp for barna sine”.

De som utarbeidet bidragsmodellen i sin tid forsto åpenbart ikke at et slik system belønner foreldre økonomisk for å nekte den andre forelderen samvær med egne barn, og at det kom til å bli gjort i stor skala.

Noen fakta fra boken:

“I 2015 opplevde i overkant 20’000 barn at foreldrene skilte lag i Norge. Samme år hadde rundt 270’000 norske barn foreldre som ikke bor sammen, 90 prosent av barna som har bosted hos bare en forelder, har fast bosted hos mor”. 

“Ifølge barneloven § 42 og 43, har barn rett til samvær med den av foreldrene det ikke bor fast med, og forelderen som ikke er bostedsforelder har rett til samvær. Foreldrene har et gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Likevel viser tall fra Statistisk sentralbyrå fra 2015 at 21 prosent av alle samværsfedre ikke har samvær med sine barn på en vanlig måned”.

“En kartleggingsundersøkelse publisert våren 2016 avdekket at 34 prosent av alle barnefordelingssaker inneholder anklager om vold, overgrep, rus og psykiatri”.

Boken gir en enkel innføring i morspresumpsjonen (antagelsen om at mor er best egnet til å gi barn omsorg), som ble tatt ut av lovverket om barnefordeling i 1981. Snart 40 år senere lever praksisen videre i beste velgående: 91.9 % av dem som betaler barnebidrag er menn.


Det er trist å lese om hvor lønnsomt det er å vinne aleneomsorgen for barn etter et samlivsbrudd, for kampen om barna handler ofte om kroner og øre. Det følger med mange goder om man er eneforsørger for barn i Norge: utvidet barnetrygd, bostøtte, barnebidrag, overgangsstønad og fri rettshjelp. Barnefordelingssaker preges ofte av høyt konfliktnivå, og økonomi er ofte en drivende faktor. SSBs statistikk viser at det er en klar tendens til at barn bor mer hos mor, jo mindre hun jobber, skriver Pettersen.

Enkelthistoriene i boken er med å gi tallene en forståelig form. Historien om Harald som blir økonomisk nedkjørt og så vidt har penger til mat, med 8500 kr. pr. mnd. i utgift til barnebidrag, er sterk kost. Han må også selv dekke alle reisekostnader og advokathonorarer, og siden mor har fri rettshjelp både ønsker og kan hun trekke ut konflikter i det uendelige. Til store utgifter for Harald, som ikke har råd til å gå rettens vei for å få lov til å se barnet sitt igjen.

Pettersen sier det kan være mye manipulasjon i en barnefordelingssak, og sakene kan være krevende både for retten og den sakkyndige å vurdere. Mye kan stå på spill, og foreldre kan føle seg tvunget til å bruke «skitne triks» for å komme best ut av det.

Saken om en mor som gikk til politiet og anmeldte far for seksuelle overgrep, som straff for at han ikke ville gi fra seg samvær med sønnen sin, er bare jævlig.  Personlig kjenner jeg fedre som er så redde for mors ledende utspørring av barna og uriktige beskyldninger, at de tar opp alt samværet med barna for å dokumentere hva som virkelig har skjedd, om det dukker opp flere beskyldninger. 

Boken skriver videre: – “Ifølge straffeloven kan uriktige anklager, anmeldelser og forklaringer til retten, påtalemyndighetene eller annen offentlig myndighet, straffes med bøter, eller fengsel fra et til ti år. Avhengig av anklagerens alvorlighetsgrad”.

Men – “ifølge Lovdata er ingen noen sinne dømt til å bruke uriktige anklager i forbindelse med posisjonering i en barnefordelingssak”.      

Det diskuteres videre at man i høykonfliktsaker oftere finner foreldre med personlighetsforstyrrelser og psykisk sykdom, og at en del av sakene som aldri finner gode løsninger, kan skyldes at en eller begge foreldrene rett og slett ikke er interessert i å finne gode løsninger. Boka har et eksempel med en psykisk syk mor med grove politianmeldelser mot sin tidligere samboer, som på sin side kan dokumentere at alle påstandene er løgn. At det aldri får negative konsekvenser for henne er symptomatisk: “Mange fedre får sjokk når mødrene lyver dem rett opp i ansiktet i rettsaken, løgn om seksuelt misbruk, vold eller voldtekt får ikke negative konsekvenser for hun som lyver”. 

“Beskyldninger om overgrep er det nye våpenet” sa advokat Solveig Brorson Olsen til Nettavisen i 2015:

https://www.nettavisen.no/nyheter/–beskyldninger-om-overgrep-er-det-nye-vapenet/8536408.html

At barn må skjermes for overgrep og vold også av egne foreldre er viktig, men NOVA rapport nummer 20/08.2007 viser at biologiske foreldre er blant de gruppene som utøver minst vold og færrest overgrep mot barn.

 

Boken tar ikke for seg tema menn og selvmord spesielt, men sirkulerer rundt temaet innimellom, og summerer opp tre måter menn rammes spesielt hardt:

  • En lang og hard konflikt er i seg selv vanskelig
  • Tap av kontakt med barna
  • Dårligere økonomi

For egen regning legger jeg til at det ondsinnet har blitt hevdet at; “Menn ikke tåler likestilling”, med henvisning til at så mange menn tar livet av seg ved samlivsbrudd. Som boken viser er det mer sannsynlig at nettopp fravær av likestilling tar livet av fedre. Et samlivsbrudd betyr større endringer for menn enn for kvinner; fedre ender opp med mellom 0 til 50% samvær med barna sine, mødre ender opp med mellom 50 til 100% samvær.

Hva falske anmeldelser og uriktige beskyldninger om overgrep, vold og rus legger på av ekstra belastning kan man jo bare spekulere i. At en bekymret mor ofte ender opp med all sympati fra venner og familie, mens menn står igjen alene med mistankene uansett utfall, er et annet alvorlig aspekt.

“150 kvinner og 400 menn tar sitt eget liv i Norge hvert år. Den høye selvmordsraten blant menn skjuler nok en del fortvilte fedre i dyp krise, mistenker Iver” – en av karakterene i boka, noe han nok har helt rett i.

Boken forteller om Dansk TV2 og Forening Far, som avslørte at flere advokater oppfordret sine klienter til å lyve i retten. De oppfordret også mødrene til å dra til et krisesenter for å få bruddet til å virke mer dramatisk, og siden medvirket advokatene til å levere falske anmeldelser til politiet. Dette var nytt for meg. Men at klienter (mødrene), som bruker enkelte norske advokatfirmaer, ser ut til å følge en standardisert oppskrift med falske beskyldninger, anmeldelser og inkludering av barnevernet har jeg hørt mange historier om fra før. At dette posisjonerer mor godt til en barnefordelingsrettsak helt uten risiko for henne selv, har nok skruppelløse advokater funnet ut for lenge siden.

“Når domstolen skal fastsette samvær, ser de på hvor godt samarbeidet mellom foreldrene er. Uenighet er altså konflikt, og fars krav om samvær blir ansett som konfliktfremmende”.
Som igjen brukes som argument for at far skal se mindre til barna sine. Flere fedre oppgir å bli frarådet av advokatene sine til å gå til motanmeldelser, fordi de mener det kan virke eskalerende og bli sett på som negativt.

At alle mors beskyldninger og anmeldelser tjener hennes sak, mens fedres motanmeldelser kun regnes som konfliktskapende, syns jeg viser at “likhet for loven” ikke gjelder for fedre i barnefordelingssaker.

Ivers råd i boken er at fedre ikke må finne på å bruke en halv million i en rettssak mot en konfliktmaker med fri rettshjelp. For som mann vinner du ikke frem i retten uansett, så du kan like godt forsvare deg selv for å spare penger.

Rådet kan vanskelig forstås som noe annet enn en fallitterklæring for menns rettsikkerhet.

Boken kan umulig oppsummeres helhetlig og kort, jeg har bare overfladisk tatt fram et lite knippe av sakene. Boken har vært fæl lesning. Noen vil kanskje mene referansen er søkt, men det får stå sin prøve. Den eneste sammenligningen som falt inn i hodet mitt var filmen “Gjøkeredet” med Jack Nicholson. Fedrene har virkelig ingenting som teller i sin favør i deres kamp mot overmakten.

“Samværsabotasje” er en ubehagelig viktig bok, den gir et oppriktig dypdykk i livskriser som er hverdagen for mange.

Avslutningsvis trekker jeg fram denne historien om Harald:

Harald har betalt så mye i barnebidrag og advokatutgifter for sine to sønner, at han ikke har råd til egen bolig. 51 år gammel bor han i en leid hybel. Harald har ikke råd til å flytte sammen med sin nye kjæreste, da det ville betydd at NAV oppjusterer barnebidraget til en enda høyere sum. Harald opplever å ha delfinansiert husene til de to ekskonene sine og deres nye menn. At begge ekskonene har fått nye samboere innvirker ikke på NAVs bidragskalkulator, da de begge sitter med hovedomsorgen for barna.

Harald legger ikke skjul på at det er bittert.

Til sammenligning har delt bosted vært rettsnorm i Sverige i en årrekke, etter å ha lest boken er det innlysende at også Norge bør følge etter.

De fem viktigste bøkene om likestilling og menns perspektiv

Del gjerne innlegget!