Ernest Belfort Bax – The Legal Subjection of Men

Bokanmeldelse av  “The Legal Subjection of Men”, skrevet av Morten Aleksander Unneland Iversen.
Første gang publisert: www.kition.no

 

Ernest Belfort Bax var en engelsk advokat som levde fra 1854 til 1926.

Fra slutten av 1800-tallet skrev og redigerte Bax flere tekster som kritiserte samtidens feminisme og han er én av de tidligste personene som huskes for å ha engasjert seg i det vi i dag kaller mannsaktivisme.

I løpet av denne artikkelen skal jeg anmelde én av Bax sine bøker, “The Legal Subjection of Men”, og gi et kort overblikk over livet hans.

I den forbindelse er jeg nødt til å takke den australske evolusjonspsykologen og mannsaktivisten Peter Wright, som står bak nyutgivelsen av den ovennevnte boken som anmeldelsen min kommer til å være basert på.

Bakgrunn

Med utgangspunkt i Bax sin stilling som advokat tror jeg de fleste ville ha plassert ham som tilhørende den øvre middelklassen og denne plasseringen mener jeg er riktig.

Til tross for dette var Bax venstreorientert, unntatt i “kvinnespørsmålet”. Han sympatiserte med arbeiderbevegelsen og det var i hovedsak det sosialistiske magasinet “The New Age” som utga tekstene hans.

På den engelske Wikipedia-siden om bladet står “Belfort Bax” oppført på en ca. førti navn lang liste over “betydelige bidragsytere”.1

I følge forfatterbiografien hans hos Goodreads var Bax lenge en innflytelsesrik person i partiet “Social Democratic Federation” (SDF) og redaktør for dettes tidsskrift.2

Bax har til og med sin egen “skuffe” på marxists.org, et nettarkiv for sosialistiske tekster som strekker seg fra “klassikere” av Lenin, Stalin og Mao til føljetonger i obskure fagforeningsblader.

I denne “skuffen” er det jeg anslår utgjør over hundre tekster der Bax snakker om revolusjon, sosialisme, religion og sin kritikk av feminismen ivaretatt.

Som du sikkert allerede har skjønt er Bax i hvert fall en halvkjent skikkelse i engelsk historie, hvilket Peter Wright også forteller i sitt forord til nyutgivelsen av boken.

Wright skriver at Bax huskes for sin øvrige politiske virksomhet og at arven hans fortsatt er noe akademikere jobber med, men føyer til at det at Bax sto på “feil” side i kvinnekampen i sin tid derimot betraktes som en skamplett på minnet hans og ikke er noe “Belfort Bax-forskere” snakker høyt om.

Den juridiske underordningen av menn

Boken “The Legal Subjection of Men” er det første store verket på feltet mannsaktivisme som Belfort Bax bidro til, den ble først utgitt i 1896 og kom i en andre utgave med enkelte revisjoner i 1908.

Tittelen henspiller på boken “The Subjection of Women” (1869) av filosofen John Stuart Mill, som på sin side er én av de tidligste feministiske tekstene.

Boken til Mill finnes i norsk oversettelse under tittelen “Kvinneundertrykkelsen”.

Om vi hadde fulgt et lignende mønster for å oversette tittelen på Bax sin bok ville en eventuell norsk versjon blitt hetende “Mannsundertrykkelsen”, men jeg synes personlig at den mer bokstavelige oversettelsen “Den juridiske underordningen av menn” klinger bedre så det er det jeg kommer til å kalle den.

Bax sier i forordet til boken at han ikke er forfatteren av det opprinnelige manuskriptet og kun har opptrådt som redaktør.

Han oppgir at manuskriptet egentlig stammer fra en ikke navngitt kollega i Dublin som på det tidspunktet forordet ble skrevet allerede var død.

For enkelhets skyld kommer jeg likevel til å tillegge Bax forfatterskapet i løpet av denne artikkelen.

Det første kapittelet går under tittelen “The Legend”, på norsk ville jeg ha oversatt dette til “myten”.

I dette kapittelet langer Bax hånlig ut mot det han anser som den sentrale forestillingen i motpartens verdensbilde: at mannen undertrykker, og gjennom historien alltid har undertrykt, kvinnen.

Fra dette går han over til å påstå at kvinner har en rekke privilegier og at det heller er kvinnen som undertrykker mannen, også til alle tider, men spesielt i det moderne England.

Mesteparten av resten av boken består i ramse opp stort og smått av hva han mener disse privilegiene går ut på gjennom en liste av nummererte kategorier.

Listen med angivelige kvinneprivilegier er enorm og alt for lang til at jeg kan foreta en fullstendig gjennomgang, men jeg kommer til å trekke ut noen eksempler.

Disse kommer til å komme utelukkende fra kapittel tre, fordi jeg synes det er det mest interessante i boken.

Kapittel tre heter “Kvinners ekteskapelige privilegier” og handler om kvinners rettigheter ovenfor den mannen hun er forlovet med og er eller har vært gift med.

Gjennom hele 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var ekteskap en veldig annerledes institusjon enn hva det er i dag.

Den gangen utgjorde det en omfattende kontrakt mellom dem som inngikk det og denne kontrakten ga begge parter krav på visse “ekteskapelige rettigheter”, som stort sett innebar at den andre måtte oppfylle sin kjønnsrolle ovenfor dem.

Om du brøt forpliktelsene dine kunne din ektefelle gå til rettssak mot deg og dette kunne føre til at du ble utsatt for en rekke juridiske tvangsmidler som var ment å presse deg til å igjen begynne å oppfylle disse.

I tillegg var det i mange tilfeller ulovlig for en tredjepart å “sabotere” forholdet til et gift par, for eksempel fantes det i England på denne tiden noe som het “kriminell samtale” (engelsk: criminal conversation).34

Dette var en forbrytelse som innebar at en ektemann kunne kreve erstatning av sin kones elsker for å ha forført henne til å begå utroskap.

Dette var, som nevnt, en mulighet forbeholdt menn, men kvinner hadde også egne lover de kunne kreve erstatning for frarøvelse av deres “rett til ekteskap” etter.

Det første Bax trekker frem som et eksempel på et “kvinneprivilegium” i dette kapittelet er anledningen til å saksøke en mann for “løftebrudd”.

“Løftebrudd” (engelsk: breach of promise) var en overtredelse en kvinne kunne anklage en mann for dersom han trakk tilbake en forlovelse med henne.5

Logikken bak dette er enkel å forstå: på denne tiden var en kvinnes økonomiske fremtid avhengig av at hun skaffet seg en ektemann, dersom en mann lovet å gifte seg med en kvinne ville dette indirekte være et løfte om å forsørge henne.

Dersom mannen senere gikk tilbake på dette løftet ville han ha kastet bort hennes tid og dette kunne sies å påføre henne skade fordi tiden hun tapte på å vente på bryllupet er tid hun i stedet kunne ha brukt til å se seg om etter en annen mann.

På overflaten virker ikke dette så urimelig, men Bax peker på et par omstendigheter som kunne gjøre denne loven grovt urettferdig ovenfor menn.

I følge Bax var den seksuelle lavalderen i England på denne tiden fjorten år for både gutter og jenter.

Han forteller videre at ved fylte fjorten år ville en gutt være ansvarlig som voksen i henhold til alle lover som omhandlet seksualitet og ekteskap, inkludert loven mot løftebrudd uavhengig av alderen på kvinnen han hadde forlovet seg med.

Forestill deg at det finnes en kvinne på tretti som allerede er blitt enke og sitter igjen med gjeld fra sitt forrige ekteskap.

Hun forfører en mann på atten, noe som ikke skulle være så vanskelig om hun ser mye yngre ut enn hun er, og får ham til å love at han skal gifte seg med henne uten å fortelle ham om den ovennevnte gjelden.

På det punktet ville det kun finnes to alternativer for gutten:

1) Han gifter seg med kvinnen og som hennes ektemann overtar han ansvaret for hennes gjeld og må bruke egne, og muligens også foreldrenes, penger på å nedbetale denne.

2) Han finner ut om gjelden gjennom andre før bryllupet og unngår den hardeste smellen, men han må likevel betale kvinnen en stor sum penger for å trekke tilbake forlovelsen.

Ja, her diktet jeg opp et mer spesifikt og dramatisk scenario enn det Bax presenterer i boken, men jeg ser ikke noe i veien for at dette kunne ha skjedd.

En annen lov Bax raser mot i kapittel tre er “Married Women’s Property Act” av 1882.6

Før denne loven trådte i kraft var reglene slik at når en mann og en kvinne giftet seg så eide de alt sammen felles og smeltet sammen til en enkelt juridisk person.

På denne tiden var det nesten utelukkende menn som jobbet og tjente inn mesteparten av pengene som forsørget familien, på grunn av dette hadde ektemannen størst myndighet til å forvalte ekteparets felles eiendom og å representere den ovennevnte juridiske personen utad.

Tilstanden en gift kvinne befant seg i i forhold til sin ektemann under dette lovverket het “coverture”, som bokstavelig betyr “tildekking”.7

Protestene mot coverture kom oftest fra, eller ble i hvert fall angivelig fremsatt på vegne av, kvinner fra overklassen.

Tross normen på denne tiden hadde mange overklasse kvinner egen inntekt, for eksempel gjennom å skrive diktsamlinger eller romaner.

Formålet med “Married Women’s Property Act” var kort sagt å avskaffe coverture, dette innebar i praksis at også gifte kvinner fikk enerett til egen eiendom.

Feministene fremstilte loven som et nødvendig tiltak for å beskytte kvinner mot kyniske ektemenn som brukte alle parets felles midler på seg selv og attpåtil kunne konfiskere sin kones egne hardt opparbeidede penger til dette formålet.

Isolert sett høres dette fornuftig ut, hvem kan protestere mot at også kvinner skal eie det de faktisk eier?

Vel, igjen har Bax noen tilleggsopplysninger å anføre som i hvert fall nyanser saken.

På denne tiden var en ektemann forpliktet til å gi sin kone “maintenance” (norsk: vedlikehold), hvilket innebar at han måtte forsørge henne opp til den levestandarden han selv nøt.

Dette inngikk som én av de ekteskapelige rettighetene jeg tidligere har nevnt.

I motsetning til mange av de andre ekteskapelige rettighetene falt ikke denne rettigheten bort etter en skilsmisse, noe som innebar at en mann var forpliktet til å fortsette å forsørge sin eks-kone fram til hun giftet seg på nytt.

Om jeg har forstått Bax rett så var dette mest en sosial forventning så lenge paret var gift, men etter en skilsmisse tok forpliktelsen form av en fast månedlig sum beregnet på bakgrunn av mannens inntekt som kunne kreves inn via retten.

Bax er ikke helt tydelig på hvor stor denne summen var, han nevner at den kunne utgjøre halvparten av alle mannens inntekter, men sier ikke utvetydig at det alltid dreide seg om så mye.

Disse pengene skulle betales direkte til kvinnen og etter å ha mottatt dem kunne hun bruke dem akkurat som hun ville.

Bax forteller at “Married Women’s Property Act” ikke reduserte dette forsørgeransvaret, selv om den sikret mange kvinner egne penger.

Når staten beregnet en kones krav på vedlikehold ble hvor mye penger hun allerede satt med gjennom egen inntekt eller arv, som loven også unntok fra inkludering blant ekteparets felles, ikke tatt med.

I løpet av de nesten femten årene fra loven ble vedtatt og fram til Bax utga “Den juridiske underordningen av menn” ble det heller ikke innført ett omvendt ansvar som på la en kvinne å forsørge sin ektemann dersom han var blitt arbeidsledig og hun hadde mer enn nok penger.

Det siste eksempelet på et kvinneprivilegium jeg kommer til å hente fram i denne artikkelen er på grensen til å høre inn under det neste kapittelet i boken, “kvinners strafferettslige privilegier”, men det er fortsatt å finne i slutten av kapittel tre.

Bax kaller dette punktet “fravær av straff for forbrytelser begått mot ektemannen”, det dreier seg om den favoriserende behandlingen han mente kvinner fikk av retten i saker der de var tiltalt for kriminelle handlinger mot sin ektemann.

Bax benytter i hovedsak drap og overfall som eksempler på forbrytelser der denne favoriseringen trådde inn, men han påstår at den var aktuell i forbindelse med alle lovbrudd.

For å oppsummere det Bax sier, så snakker han om en tendens til å anse menn som farlige og kvinner som harmløse, om en kvinne sitter på tiltalebenken for krenkelser hun har påført en mann så strider dette mot folks forutinntatte bilde og det gjør det vanskeligere for mannen å oppnå en domfellelse.

Bax sier at dersom en kone dreper eller har forsøkt å drepe ektemannen sin, men forklarer i retten at hun ikke hadde noe valg fordi han mishandlet henne antas dette å være sant med mindre det finnes sterke bevis på det motsatt og hun slipper dermed unna straff.

Bax sier også at det samme gjelder dersom en kvinne har misbrukt en mann fysisk, den minste ting han har gjort eller angivelig skal ha gjort plasserer hele skylden hos ham og gjør kvinnens handlinger til rimelig selvforsvar.

Mot slutten av boken, etter den enorme listen med privilegier han hevder kvinner hadde på hans tid, går Bax over til en generell skildring av konsekvensene det han anser som kvinners priviligerte stilling hadde og å besvare et par vanlige innvendinger mot det han så langt har fremlagt.

I kapittel åtte “utøvelsen av kvinners kjønnsprivilegier” kommer Bax med en liste over motiver han mener ligger bak at enkelte kvinner føler seg berettiget til å misbruke privilegiene sine på bekostning av menn.

Jeg synes ikke disse er interessante nok til å gjengi her, da dette bare er nok en måte å inndele punktene på den forutgående listen.

Mer interessant finner jeg det at Bax påpeker at han ikke tror at alle kvinner er villige til å benytte seg av fordelene han legger frem selv om de kan.

Han sier at mange kvinner lar være, enten på grunn av samvittighetsfullhet eller fordi de “fremdeles er preget av den kristne troen på at en kvinne bør underkaste seg sin ektemann”.

Poenget han vil frem til er at han ikke baserer argumentasjonen sin på at kvinner er mer uansvarlige enn menn, men når samfunnet kun stiller menn til ansvar og ikke kvinner har kvinner som er uansvarlige større mulighet til å gjøre skade selv om det finnes like kyniske menn.

I kapittel ni, “fysisk styrke og kjønnsprivilegier”, forsøker Bax å svare dem som lurer på hvordan kvinner kan undertrykke menn når de generelt er fysisk svakere?

Bax avfeier dette spørsmålet raskt med å trekke frem at den gjennomsnittlige russiske bonden nok er mye sterkere enn tsaren og alle hans embetsmenn, men at det ikke hindrer sist nevnte i å ha langt større makt.

Dette henter jeg fra forrige kapittel, men Bax nevner også at det å være svakere enn “den ynkeligste av soldatene sine” ikke hindret Katarina den store i å være keiserinne av Russland.

Andre steder i boken der dette emnet dukker opp sier Bax at mange av privilegiene kvinner innehar håndheves av staten, som han beskriver som “mektig nok til å utslette en hær av Samsoner eller Herkuleser”, og at menn ofte bidrar til sin egen undertrykkelse på grunn av en følelse av plikt til å forsvare kvinner som motiverer dem til å automatisk ta kvinnens side i en konflikt mellom en mann og en kvinne, så lenge den mannen ikke er dem selv.

Konklusjon

Jeg synes at “Den juridiske underordningen av menn” i hovedsak gir et troverdig alternativt perspektiv på fortidens kjønnsroller som står i kontrast til det feminismen har frembrakt.

Bax er veldig flink til å uttrykke tankene sine på en lettfattelig og humoristisk måte.

Jeg har en del problemer med enkelte av tingene Bax har skrevet i sine øvrige tekster, men disse punktene kommer knapt til uttrykk i denne boken da den er svært kort og kun redegjør for det aller viktigste.

Naturligvis betyr dette også at argumentasjonen noen ganger er knapp og at det finnes en del gode poenger fra Bax sine øvrige tekster som jeg ikke greide å finne en unnskyldning til å inkludere.

Det jeg finner mest interessant er hvor lite “Den juridiske underordning av menn” har å gjøre med John Stuart Mill sin bok “Kvinneundertrykkelsen”, til tross for at denne er opphavet til tittelen.

Bax fordømmer flere ganger Mill i generelle vendinger, men i løpet av alle de tekstene jeg har lest har jeg bare funnet ett tilfelle der Bax referer til en konkret del av boken hans og dette er ikke å finne i “Den juridiske underordningen av menn“.

“Kvinneundertrykkelsen” drøfter Mill nesten utelukkende hvorvidt kvinner kunne tre inn i det som på hans tid var mannsrollen eller om de er uegnet til dette fra naturens side.

På meg virker det ikke som om dette var hovedspørsmålet for Bax, i løpet av “Den juridiske underordningen av menn” viker han mest opptatt av en balanse mellom rettigheter og plikter og hva som var de egentlige fordelene og bakdelene med å inneha de ulike kjønnsrollene.

For eksempel når Bax snakker om “Married Women’s Property Act” så tolker jeg det slik at han vil frem til at tankegangen bak ikke er anvendt konsekvent og ikke gjorde de rimelige tilsvarende endringene på lovene som binder menn da den endret dem som binder kvinner.

Bax gir heller ikke noe tydelig svar på hva som er løsningen på problemene denne loven skapte, han sier bare noe i retning av “om du sier A, så må du si B.”

Veien ut av denne klemmen kan enten være å slutte å si A eller begynne å si B, altså enten å gjeninnføre kvinners gamle forpliktelser eller også frigjøre menn fra sine.

Om han ville kunne Bax ha avgjort saken med å legge til at han i tillegg mener at kvinner av natur er uskikket til å forvalte egne penger, men det gjør han ikke.

Bax sier sjelden noe om de lovene og forholdene han referer til i seg selv er berettigede, han påpeker bare at de har urimelige konsekvenser for menn og at dette bør fikses på én eller annen måte, noe som ikke nødvendigvis innebærer at de avskaffes fullstendig.

Uansett, det var det jeg hadde å si i denne omgang, dersom du har lyst til å lese boken jeg akkurat har anmeldt selv er den å kjøpe på Amazon.com (søk opp tittelen) og tilgjengelig gratis på Internet hos Archive.org (Lenke: https://archive.org/stream/legalsubjection00baxgoog/legalsubjection00baxgoog_djvu.txt )

 

Bokanmeldelse av  “The Legal Subjection of Men”.

Skrevet av Morten Aleksander Unneland Iversen.
Første gang publisert: https://www.kition.no/vfm/#more-1458

Kilder

  1. “The New Age”. Wikipedia. (2019). Lenke: https://en.wikipedia.org/wiki/The_New_Age (Nedlastningsdato: 05.06.19)
  2. “Ernest Belfort Bax”. Goodreads. (Ukjent). Lenke: https://www.goodreads.com/author/show/1778447.Ernest_Belfort_Bax (Nedlastningsdato: 06.06.19)
  3. “Criminal Conversation”. Wikipedia. (2019). Lenke: https://en.wikipedia.org/wiki/Criminal_conversation
  4. “Criminal Conversation”. Black’s Law Dictionary. (Ukjent). Lenke: https://thelawdictionary.org/criminal-conversation
  5. “Breach of Promise”. Wikipedia. (2019). Lenke: https://en.wikipedia.org/wiki/Breach_of_promise
  6. “Married Women’s Property Act 1882”. Wikipedia. (2019). Link: https://en.wikipedia.org./wiki/Married_Women’s_Property_Act_1882 (Nedlastningsdato: 06.06.19)
  7. “Law of Coverture.” Jone Johnson Lewis. (2019). Link: https://www.thoughtco.com/coverture-in-english-american-law-3529483

Del gjerne innlegget!