En pappa forteller sin historie

FEDRE ETTER SAMLIVSBRUDD

En pappa forteller sin historie

“Barn som vokser opp i en krig” og «I krig og kjærlighet er alt tillatt», er et uttrykk som sjeldent er mer riktig enn når foreldre går til krig mot hverandre. For et barn som må oppleve slike tilstander er det en endeløs avgrunn som man bare synker lengre og lengre ned i. Ingen kan hjelpe disse barna – aller minst foreldrene.

Jeg har vært og er en slik forelder.

Her er en liten del av min historie:
Jeg har tre barn med tre forskjellige mødre. Den første jeg fikk barn med gikk alt av samvær smertefritt. Hun var veldig opptatt av at sønnen vår skulle ha så mye kontakt med meg som mulig. Det gjør at jeg vet at mødre er ekstremt forskjellig. Jeg er også evig takknemlig for at vår eldste sønn fikk oppleve dette. Jeg har sett det motsatte og det er ikke vakkert.

Så til dere som tenker at dette er en pappa, som nå skal klage over hvor vanskelig det er å være alenepappa. Det stemmer – det er nettopp det jeg har tenkt å gjøre. Ikke fordi jeg vil ha medlidenhet, men fordi at jeg tror det er viktig at mennesker som ikke kjenner til hvordan barn som vokser opp i konflikt har det. Kun da kan man få gjort noe med det?

Ja – jeg vet at det ikke finnes noe man bør ha mindre sympati med enn en middeladrende hvit mann, som vokser opp i trygge og rike Norge. Jeg er faktisk enig i dette selv. Men, dette handler ikke om meg og hvite middeladrende menn. Det handler om barn som faller igjennom et system som ikke virker. Barn som får depresjoner og i verste fall blir suicidale, på grunn av at vi som samfunn ikke har noen verktøy som fungerer. De verktøyene vi har, gjør vanligvis konflikten mye sterkere og verre. Det tror jeg de aller fleste som har vært i konflikt i noen år  – er enige i?

Min neste samboer og mor til barn nummer to, var voldelig – psykisk og fysisk, både mot meg og barna. Det som overrasket meg med dette, er hvor lite alvorlig det blir sett på av samfunnet. Den ene sakkyndige sa at hun kanskje ville ha vurdert denne volden annerledes om det hadde vært en mann som gjorde dette. Jeg tror det er sant. Men, for et barn – så tror jeg ikke at han/hun føler det noe annerledes. Det er like grusomt uansett. Samfunnet som helhet reagerer heller ikke noe særlig negativt på dette. Jeg husker min tredje svigermor besvarte dette med at: «For det første, så ville barnet ha blitt tatt fra mor om hun hadde gjort dette» – det er logisk, men dessverre ikke riktig. Barn blir ikke tatt fra en mor som er voldelig. Det skal i så fall mye til. Etter jeg hadde fortalt henne om hvor mange tunge bevis det fantes for at dette stemte var svaret hennes «Det hadde dere kanskje fortjent da»? Jeg tviler på hun ville sagt det samme om det var jeg som hadde vært voldelig mot datteren og barnebarnet hennes? Problemet her er at hun er normalt oppegående og det får meg til å tro at dette kan være «gjengs oppfatning»…

Det første jeg lærte meg når jeg kom i retten, var at mor tjener på å øke konflikten. De aller fleste saker i rettssystemet prosederer mødre som oftest på at siden konfliktnivået er så høyt, så må det være mindre samvær til far. Spør enhver advokat som jobber med slike saker, så får dere vite at dette stemmer. En mor som dermed setter seg selv før barnet sitt må øke konfliktnivået, for «å vinne». Mor kan altså «trumfe» igjennom økt samvær hvis hun velger å gjøre noe som er skadelig for barnet.  Dette er regelen og ikke unntaket. Samværssabotasje øker også konfliktnivået og gir i realiteten mor mer samvær (hvis man ser på de dommer som har kommet de siste tre årene), og ingen reel straff (tvangsbøter gis nesten aldri og har liten preventiv virkning). For advokatbyråene så er dette veldig bra økonomisk. Økt konfliktnivå gir økte honorarer da rettsakene drar ut i tid og det blir mer «krangling». Det er ikke uvanlig at en samværssak i 2019 har vært gjennom minst fem rettsprosesser før barnet er myndig. Det koster foreldrene mange hundre tusener og samfunnet millioner. Det er uansett små kostnader i forhold til hvor skadelig det er for barna.

Ingenting av det jeg skriver er kontroversielt og de som er i slike konflikter kjenner seg helt sikkert godt igjen. Det jeg dermed lurer på er – Hvorfor er det slik? Hvorfor gjør ingen noe med det?

Jeg tror svaret er sammensatt. Det åpenbare er at barnets beste ikke er like viktig som mors beste. Da ville det ikke ha lønnet seg å gjennomføre samværssabotasje eller øke konfliktnivået. Men jeg tror også at rettsystemet må begynne å innse at det å dømme at mor skal få mer samvær for å unngå konflikt, må endres. En advokat som kun skal ivareta klientens og ikke barnets rettighet bør etter min mening fortelle mor om at hun tjener på å øke konflikten. Konfliktnivået i norske samvårssaker har dermed økt betraktelig. Hvis det ikke lengre lønner seg å øke konflikten, er det ingen grunn til å gjøre det.

De som taper mest på dette er advokatbyråene, mens de som vinner mest på dette er barna. Far får kanskje litt mer samvær med barna – men mor vil fremdeles (stort sett) ha mest samvær -slik at det vil heller ikke være et stort tap for mor. Hun slipper økt konflikt og eventuelt flere rettsaker. Barna slipper en økt konflikt og kanskje mange år i unødvendig konflikt.»

Artikelforfatteren ønsker å være anonym, Mannsforum kjenner identiteten

Del gjerne innlegget!

Relevante