Den urettferdige skjevfordelingen

Illustrasjon fra Shutterstock.com

 

Den urettferdige skjevfordelingen.

Mannsforum kjenner identiteten til innsender, men for å ikke identifisere andre personer i historien er personen anonym.

 

Her sitter vi da, to voksne mennesker, ett barn hver fra før, og ett sammen. Mitt barn bor “selvfølgelig” sammen med oss, det er jo normalen, jeg er jo mor, det er sånn det skal være, det er hvert fall det samfunnet sier.

Jeg er ikke enig, jeg mener at barnet skal bo hos den forelderen som på best mulig måte kan oppfylle barnets behov. I noen tilfeller er en 50/50 ordning det beste, men ikke alle barn takler en slik ordning, da er det ikke lenger til det beste for barnet, og en annen løsning må finnes.

Mitt barn bodde sine 6 første år med meg på fulltid, mens far var helgepappa, men døren vår stod alltid åpen, han kunne komme på besøk når han ville, osv.

Da barnet vårt gikk i første klasse, ønsket barnet å bo hos pappa, det var tungt, men, det var barnets ønske, så jeg motsatte meg ikke dette. Etter ca. ett år, skjønte både jeg og far at denne ordningen ikke var optimal for noen parter, og barnet flyttet hjem til meg igjen, og har siden bodd her.

Min samboers barn bor også hos oss, og har “vanlig samvær” med sin mor, altså annenhver helg (fredag til mandag). Men også her, så står døren alltid åpen, mor er velkommen hit når som helst, og vi står ikke i veien for samvær. Forskjellen er at mor benytter seg ikke av denne åpenheten. Mor henter på skolen sine helger, og leverer på skolen etter endt helg.

Det har ikke alltid vært sånn, for åtte måneder så ble det praktisert en 50/50 ordning i ca. to år, men dette var ikke riktig for barnet i dette tilfellet, og ble derfor avviklet. Før det igjen, så var det langhelger, torsdag til mandag hos far. Og før det igjen, så motsatte mor seg samvær med far, så det ble lenge mellom hver gang.

Allerede fra før 50/50 ble startet, sa far at han ønsket at barnet skulle bo her hos han/oss, mor motsatte seg dette. Far og jeg har siden den gang vært innstilt på at barnet vil ha det best i vårt hjem. Det høres nok for mange helt utrolig grusomt ut, men, faktum er at sånn er det.

Barnet er født i 2013, og før barnet fikk sitt faste bosted her hos oss, for åtte måneder siden, hadde barnet sammen med mor hatt 14 forskjellige adresser, barnet hadde hatt flere samboende stefedre enn du kan telle på en hånd, barnet hadde flere ganger opplevd å få kjæledyr i hjemmet, som ble igjen i hjemmet når barnet og mor flyttet igjen. Barnet prater fortsatt om både mennene og dyra, viser savn og å ikke forstå hvorfor det er blitt slik.

Barnevernet har vært en del av livet i flere år, da blant annet barnehager (tre forskjellige på tre år) barnet har gått i har sendt bekymringsmeldinger I fleng pga. forholdene rundt barnet.

Barnet har mange vansker som følge av alt barnet har vært igjennom. Tilknytningsvansker, sinne, utagering og sosiale vansker, bare for å nevne noen. Barnevernet har i flere år uttrykt bekymring, og anbefalt far å gå for at barnets bosted skal være her hos oss. Det har vært flere runder med mekling på familievernkontoret for å prøve å komme til enighet om dette, noe som ikke har gitt noen løsning.

For åtte måneder siden fikk vi derimot ett “gjennombrudd”, da nok ett samlivsbrudd var ett faktum, og mor og barnet stod uten bosted. Det var ment som en midlertidig avtale pga. situasjonen, men, barnet blomstret. Pga. framskrittene som er gjort av barnet i forhold til egne utfordringer, er det blitt besluttet å kutte ca. 200 årstimer av assistent barnet har hatt I skole og SFO, barnet skal starte sitt andre år på SAMME skole, ikke noen ny skole og nye venner.

Veldig mange ting peker på og støtter opp under at barnet har hatt utrolig godt av den stabiliteten og faste rutiner barnet har fått i vårt hjem (hvilket barn trenger ikke det?).

På tross av dette gikk mor for to måneder siden og tok ut søksmål for å få tilbake daglig bosted eller 50/50.

Mor ser ikke at hennes handlinger ikke er til barnets beste, og at hennes behov blir satt foran barnets. Mor ser ikke at hans framskritt er grunnet stabilitet og rutiner, det er visst bare tilfeldig.

Og så kommer den biten som føles så uendelig urettferdig.

Vi er en familie på fem som bor sammen nå, både jeg og far jobber.

Mor har ikke jobbet all den tid jeg har vært i ett forhold med far, bortsett fra arbeidsforhold som har vart i noen uker.

Mor sitter da med fri rettshjelp pga. lav inntekt, og kan gå på så mange runder hun vil, på tross av at hun har samboer som gjør at de havner over maks inntekt for fri rettshjelp.

Hvordan har hun fått til dette, tenker du kanskje nå?

Jo, hun flyttet som sagt ut fra en samboer for åtte måneder siden, så på tidspunktet det ble søkt om fri rettshjelp, var hun under inntektsgrensen. Noen uker etter at det var innvilget, flyttet hun inn med ny samboer, men da var det allerede innvilget. Og slik er ståa nå.

Vi ønsker kun det beste for barnet, faginstanser sier at det å gå tilbake til en 50/50 ordning, eller daglig bosted hos mor, vil føre til en skjevutvikling hos barnet, det vil forsterke den negative utviklingen han hadde før han fikk sitt daglige bosted her hos oss.

Men hva andre sier hjelper ikke, mor nekter å akseptere at han har sitt daglige bosted hos oss, jeg vet det er vanskelig, jeg er da mor selv, men, barnets beste må komme først. De første rundene i en barnefordelingssak er lagt opp til at mor og far skal komme til enighet, noe som i dette tilfellet ikke skjer, da mor står på sitt. Etter disse rundene kommer man til en rettsak, med en dommer som avgjør. Det er en lang prosess, og den er tung, både psykisk og økonomisk.

Som tidligere nevnt har vi en helt ok økonomi, men, dette er det som er med på å velte økonomien vår, dette er noe vi ikke har råd til. Men, det er ikke ett valg vi har tatt.

Det store spørsmålet mitt er, hvorfor?… Hvorfor skal vi som bare ønsker det beste for barnet være de som rammes? Hvorfor er det mor, som ikke klarer å sette barnets behov foran sine egne, være den som sitter og mottar gratis advokathjelp?

Mor kommer ikke til å vinne saken, vi er ikke bekymret for det. Det vi er bekymret for, er hvordan vi skal klare å sette mat på bordet og klær i skapet, til tre barn og to voksne, når advokatregningen skal betales.

 

Dette var mitt lille hjertesukk.

 

Del gjerne innlegget!

Relevante