Barnefordeling: Dagens ordning fungerer åpenbart ikke

Foto: Espen Bakken

Farhad Shæriæti – Advokat og samfunnsdebattant

Første gang publisert i Midtnorsdebatten.no

 

Mitt faglige inntrykk av såkalte foreldretvister om barn, er at barna ofte glemmes. Barnets beste er kun en formalitet som dommere må ta stilling til, mens jeg selv ofte undrer over spørsmålet «barnets beste for hvem»?

Konfliktnivået er gjerne høyest mellom foreldrene når det gjelder barnets faste bosted og omfang av samvær med den barnet ikke bor fast sammen med. Etter norsk lov skal foreldrene være likestilte i slike saker, mens ofte gjenspeiles ikke loven i praksisen. Barneloven er bygd opp slik at den som får fast bosted og har barnet mest hos seg, kan få ytelser fra Nav, samt barnebidrag av den andre forelderen. Størrelsen på bidraget avhenger av samværets omfang. Slike økonomiske fordeler blir ofte incentiver for mange mødre til å benytte seg av vikarierende motiver under fanen «barnets beste».

Kontakten med den andre forelderen begrenses dermed i egen vinning. Et underliggende formål er å skape avstand mellom barnet og den andre forelderen, gjerne med politi og barnevern på lag.

Noen mødre går til det skritt å fremme falske anklager om fedrene for å ha full kontroll på prosessen. Boka til Camilla Fossum Pettersen, «Samværssabotasje», skildrer flere historier fra fedrene som forteller sine desperate håpløse historier om falske anmeldelser osv. Erfaring fra klienter som jeg har bistått, viser at det er ofte mødre som forsøker å skape et falskt, negativt bilde av fedre for sverte deres sak da det er ofte mødrene som er den svakeste part i en barnefordelingssak.

Manipulasjon av fagfolk. Manipulasjon betyr «å lede eller påvirke noen i en bestemt og ønsket retning, ofte på en skjult måte.». Virkemiddelet brukes av parten for å skape et forkjært bilde av virkeligheten uten at den som utsettes for det forstår at vedkommende blir manipulert.

Det sies at «det er ikke noe sted det lyves mer enn i norske rettssaler». Usannheter, falske og misvisende fremstillinger fremmes overfor både rettsoppnevnt sakkyndig og domstolen uten at denne har tilstrekkelig grunnlag for å avdekke svakheter ved fortellingene.

En sakkyndig eller dommer har ofte ikke tilstrekkelige forutsetninger for å kunne avsløre at man er blitt utsatt for manipulasjon under rettsforhandlinger, som stort sett varer over to dager.

Sakkyndiges «hovmod» som eget problem? I enkelttilfeller er sakkyndiges faglige fortreffelighet åpenbart en fare for rettssikkerheten. For raske konklusjoner er trukket oftest etter kun et par møter med foreldrene og barna i en unaturlig setting. Domstolene fester rutinemessig tillit til sakkyndiges psykologvurderinger uten å stille egne kritiske spørsmål om aktuelle psykologfaglige problemstillinger sakene reiser. Man hopper der gjerdet er lavest. Dette fordi jurister simpelt hen er på «bortebane».

Ikke sjelden brukes barnet av foreldrene som «middel eller brekkstang» i saken for å oppnå egne fordeler. Barn som er svært tilpasningsdyktige og gode på å iaktta foreldrenes adferd, får ikke mulighet til å få dekket egne behov, ettersom barnet mentalt sett bruker all sin energi på tilfredsstillelse av foreldres behov i konflikten.

Dagens ordning hva gjelder fast bosted og samvær fungerer åpenbart ikke for mange barn. Hovedregelen bør bli delt bosted hvor foreldrene likestilles, og viktigst av alt at barnet får tilbringe like mye tid sammen med sine foreldre. Unntak fra hovedregelen bør kreve særlige grunner. Unntaksbestemmelsen bør tolkes strengt. En likestilling på området ville kunne spare både barnet og samfunnet for en del rettsprosesser.

Og før vi tar avgjørelser, bør vi kanskje lytte mer til de barna som har fått avskåret muligheten til å være sammen med den andre forelderen. Barnet trenger to ressurspersoner i livet sitt.

Del gjerne innlegget!

Relevante