Annerledes – eller helt ordinær

Et sted mellom fem til ti prosent av befolkningen kan ha en annerledes hjerne som gjør dem til helter i spesielle situasjoner.

Av Torill Frislid Gustafson

redaksjonen@mannsforum.no

Publisert 05. 09. 2020.

Når vi leser om spontane heltemodige handlinger, lik den Mika Leppänen nylig utførte, blir man gjerne både glad og nysgjerrig. For hva er det som får tilsynelatende vanlige mennesker til å gjøre uselviske gjerninger for å hjelpe andre? Og hvor får de motet fra?

Seriøs kalkulasjon

I løpet av et tusendedels sekund foretar en tilskuer til en krise en avgjørelse om å hjelpe eller ikke. Hjernen gjør billioner av kalkuleringer på kort tid. «Det som kan virke som en refleks, er isteden en ekstraordinær og kompleks moralsk kalkulering som ville krevd den samlede kraften til 100 av verdens raskeste datamaskiner for å simuleres», skriver filosofiprofessor og forfatter Steven R. Quartz om «Heltemotets nevrovitenskap» i en artikkel i NY Times (1).

Et viktig og kritisk element i denne beregningen er empati. Erfaringen fra for eksempel å selv ha det vondt og det å se andre ha det vondt fører til aktivering av overlappende områder i hjernen, skriver Quartz videre. Det å bokstavelig talt føle andres smerte like sterkt som man føler sin egen, kan være starten på heltemotet.

Styrken av denne aktiveringen i hjernen hos enkelte individer står gjerne i sammenheng med hvor sterk utrustet man er i forhold til altruisme, samt det å være villig til å oppleve smerte for at andre skal kunne unngå det. Store Norske Leksikon beskriver altruisme som «en moralsk innstilling som setter hensynet til andres vel foran den handlendes egennytte», altså det å sette andre foran seg selv.

Les også lege og psykiater Dag Furuholmen sine refleksjoner omkring heltemodige gjerninger.

En til to av ti har «heltegener»

Hjernene våre prosesserer empati forskjellig. Det medfører også forskjeller i såkalte moralske handlinger, eller heltedåder om du vil. Et noe forenklet syn på dette er at enkelte individer, de «moralske heltene» som finnes blant oss, er mer empatiske og derfor igjen mer altruistiske.

Fem til ti prosent av befolkningen kan være predisponerte for empati, og derav mer opptatt enn gjennomsnittet av å sette andre foran seg selv. Faktisk kan selve hjernestrukturen være annerledes hos disse fem til ti prosentene av befolkningen. Men hvordan personlige erfaringer og miljøpåvirkning kan forme utviklingen av slike moralske hjerner, er ifølge Quartz fortsatt et viktig vitenskapelig mysterium.

Du har potensiale

Quarts skriver videre i sin artikkel at de resterende 90 prosentene av oss som har såkalte ordinære moralske hjerner, likevel kan bli helter:

«Tilsynelatende måler den mediale prefrontale cortex (et område av hjernebarken, red. anm.) hvor nært vi står andre og hvor like eller ulike de er fra oss selv. Vi tenker på andre på en skala fra de vi elsker, til venner, til fremmede. I det tusendedels sekundet der vi bestemmer oss for å hjelpe eller ikke, kan to blikk som møtes eller et rop om hjelp vekke gjenkjennelsen av den andres lidelse i den mediale prefrontale hjernebarken og anspore oss til en ekstraordinær heroisk handling. I det øyeblikket blir en ordinær moralsk hjerne til en helts hjerne ved å finne den endelige linken mellom empati og altruisme: å kjenne igjen en annen som seg selv», avslutter Quart.

(1) https://www.nytimes.com/roomfordebate/2013/04/21/the-bystanders-who-could-be-heroes/the-neuroscience-of-heroism

Del gjerne innlegget!

Relevante