Alle taper, men guttene mest

Warren Farrell og Dag Furuholmen har til sammen nær 100 års faglig erfaring. Nå er de begge alvorlig bekymret for gutter som faller utenfor samfunnet.

 

Av Torill Frislid Gustafson

Mail:
redaksjonen@mannsforum.no

I samtale mellom de to fagmennene om barn uten fedre i den vestlige verden, gutter på jakt etter tilhørighet, unge menn som masseskytere, sinte feminister, den fristende offerrollen, karrierekvinner, hjemmeværende menn og #Metoo-bevegelsen er de begge soleklare på følgende:

Det er krise for vestens gutter

Farrell og Furuholmen har på et vis jobbet parallelt gjennom tiden i hvert sitt land. Likhetstrekkene mellom de to er forbausende mange. Farrell har en doktorgrad i politisk vitenskap, har jobbet som familieterapeut og med fedregrupper, er forfatter og forsker fra USA og er brennende opptatt av kjønnsroller. Furuholmen er utdannet lege og psykiater, har over 40 års terapeutisk erfaring med menn og par, har jobbet med grupper for menn og står bak flere bøker og forskning om kjønn og kjønnsroller.

De to mennene er født i hver sin ende av førti-tallet og i løpet av fem tiår som fagfolk har de to mennene sett begge kjønnsroller gå gjennom store endringer. Kvinner har fått likeverd og likestilling med menn. Men likestillingen har krevd sin pris. Farrell og Furuholmen er enige i at det i all hovedsak barna som må betale regningen.

Forskerstanden har siden tidlig på sytti-tallet forsket på hva som skjer med våre minste når et samlivsbrudd oppstår og far forsvinner ut på sidelinja eller i verste tilfelle ut av bildet. Svaret er krystallklart – alle barn lider når det skjer samlivsbrudd. Barn som mister kontakt med far lider mer enn barn som fortsatt kan ha regelmessig kontakt av nok mengde med far. Men spesielt lider guttene som må vokse opp uten pappa.

– Når barn mister kontakten med far, er det tre personer som blir taperne. Mødrene taper fordi de føler seg overveldet av alt arbeidet det innebærer å være alenemor. Fedrene taper fordi de føler seg utelatte og verdiløse. Og barna taper på mer enn 50 forskjellige konkrete områder, forteller Farrell. Det er en situasjon både Farrell og Furuholmen på mange måter har viet livene sine til å motvirke i hvert sitt land.

Fedre ekstremt viktige

Warren Farrell startet som feministenes våpendrager på sytti-tallet og sto skulder ved skulder med store kvinnelige feminister som Gloria Steinem. Men et stykke ut i samme tiår ble Farrell oppmerksom på det han kaller feminismens skyggesider.

– I begynnelsen var jeg kun opptatt av kvinners kamp for rettferdighet. Jeg så ikke at det vi gjerne omtaler som menns makt, faktisk legger et stort press på mannen og skaper en følelse av plikt til å tjene penger. Penger det gjerne er andre som bruker, mens mennene på mange måter ofrer livet for å brødfø familien. Etter hvert medførte denne bevisstheten til at jeg foretok en fokusendring, forklarer Farrell om sin overgang fra feminist til mannsaktivist.

– Det ble en logisk endring for meg, fordi jeg er opptatt av det beste for begge kjønn. Men jo mer kvinnesaken ble forstått, jo mindre ble menn og gutters problemer forstått. Det jeg påpekte om menn og gutters problemer, gjorde at jeg skilte meg ut «fra gjengen» og feministene snudde seg mot meg midt på sytti-tallet, forteller Farrell og utdyper:

– Da jeg pekte til forskningen som viste at skilsmissebarn som ikke lengre hadde fedrene sine involvert, ikke hadde det bra, ble responsen fra feministene at de ville ha frihet. Friheten til å være primær omsorgsperson for å kunne skille seg og gifte seg med en annen mann. Kunne legge det tidligere livet sitt bak seg og flytte til et nytt sted med barna. Jeg poengterte at jeg støttet kvinners frihet 100 prosent. Men også at når voksne kvinner og menn tar et valg om å få barn, tar de samtidig et fritt valg om å sette barnas liv og barnas behov før sine egne behov. Da gikk jeg plutselig fra å være feministenes medarbeider til motarbeider. Det ble etter hvert stadig tydeligere at forskningen ville føre til et slags veiskille mellom feministene og meg selv, forteller Farrell.

Omtrent på samme tid startet Furuholmen en mye liknende aksjon for menn, kvinner og barn i Norge etter å ha registrert mange av de samme kjønnsbaserte problemstillingene her hjemme.

– Jeg ble oppmerksom på hvordan kvinners nye kjønnsroller skapte psykologiske utfordringer og problemer. På dette tidspunktet skulle menn bare være forsørgere. Menns kontakt med egne barn var ikke viktig. Jeg kjempet for at vi også skulle se på menns roller og hvordan disse rollene skapte problemer for menn. Jeg ble bare ledd hånlig av, forteller Furuholmen og legger til:

– All forskning konkluderer med det samme – fedre er ekstremt viktige for barna. Men tilsynelatende sitter norske psykologer fast i tilknytningsteori mellom mor og barn. Man forsker mer enn gjerne for eksempel på tilknytningen mellom mor og barn mens barnet enda er i mors liv. Dette virker å være viktigere for forskerne enn hvordan barna har det etter at de har begynt selve livet ute i verden.

Familiedomstolene feiler

Når man først har kommet dit hen at en skilsmisse er uunngåelig, har Farrell som i likhet med Furuholmen også har drevet mye med familieterapi, fire punkter han ønsker at alle skal bli klar over i en slik situasjon.

– En skilsmisse blir ikke like skadelig for barna om man tar hensyn til følgende fire hovedpunkter: Lik tid sammen med både mamma og pappa, maks 20 minutters kjøring mellom foreldrene, ingen skittsnakking eller negative holdninger mellom mor og far når den andre ikke er til stede og til sist en konsistent og pålitelig kommunikasjon eller en form for veiledning mellom mor og far, fremholder Farrell og viser til årevis med forskning bak konklusjonene.

– Barn av foreldre som mestrer disse fire punktene, klarer seg bedre etter en skilsmisse. De klarer seg noe dårligere enn om familien hadde forblitt intakt, men forskjellene er ikke så store som i en familie i full oppløsning. Forskningen viser at det aller viktigste er lik mengde tid hos mor og far. Og jo større konflikten er mellom mor og far, jo viktigere er det faktisk for barna med lik tid hos mor og far, forteller Farrell.

Dette må sies å stå i skarp konflikt til hva norske domstoler i dag praktiserer i samværssaker. Her er det ikke uvanlig at jo større konflikten er mellom mor og far, jo større er sjansen for at mor belønnes og tildeles den daglige omsorgen for barna og at far ikke får samvær. Noe som ifølge nyere forskning faktisk er den mest skadelige løsningen av alle for barns beste.

– I Norge har det også vært stort fokus på barnas alder i forbindelse med samlivsbrudd og samvær. Å la barn under to år overnatte hos pappa, har omtrent vært ansett som barnemishandling her til lands. Å forfekte et slikt standpunkt er forferdelig, konkluderer Furuholmen og får støtte av Farrell:

– Da vi begynte forskningen på far og barn sytti-tallet, satt vi jo ikke med den kunnskapen vi har i dag. Men det viser seg klart at jo mer far er involvert til og med sammen med barn født for tidlig, jo tidligere kommer disse barna ut av sykehuset, jo bedre blir utviklingen av psykomotoriske funksjoner, jo høyere blir IQ-en til barna. Generelt sett, når et barn fyller 11 år har unger med betydelig samvær med far lengre telomer, som igjen medfører lengre anslått levetid. Barn med mindre eller helt uten samvær med far, får lavere IQ, kortere telomer og en kortere levetid.

Farrell forklarer videre om telomer: – Det er delen av cellene dine som inneholder deler av genene dine som forhindrer deg i å få for eksempel kreft eller hjertesykdom. Jo lengre telomer, jo større er sjansen for at genene holder seg friske. Forskning viser at et barn på 11 år, som ikke har fått tid sammen med far, gjennomsnittlig har 14 prosent kortere telomer enn barn som har fått nok tid med far. Men det som er virkelig sjokkerende, er at gutter adskilt fra fedrene har telomer som igjen er 40 prosent kortere enn jenter som er adskilt fra fedrene sine. Det blir en metafor for hvordan både gutter og jenter trenger fedrene sine, men at spesielt gutter trenger fedrene sine enda mer enn jenter.

Om tilknytningsteorien har Farrel en klar mening:

– Teorien er fullstendig misbrukt. Det er blitt mer politikk enn noen løsning.

Kortere liv uten far

Når barn generelt vokser opp uten far, står de regelrett dårligere rustet rent helsemessig. En direkte konsekvens av en oppvekst uten far er dermed et statistisk kortere liv.

Farrell påpeker samtidig et viktig ansvar som ligger hos foreldre og kanskje spesielt hos mødre, nemlig å forberede barna på å møte omverdenen som eldre ved å trygge og sette barna fri når de er yngre:

– Selvsagt er barn knyttet til mødrene sine, ingen tvil om det. Derfor er det også foreldres jobb å gi barna sine en kombinasjon av følelsesmessig trygghet hos dem og samtidig nok trygghet til å faktisk kunne skilles fra mor. I motsatt tilfelle blir barna usikre og våger bare knytte seg til en person, da ofte mor. Som forelder må man gi barna sine nok trygghet til at de våger å slippe seg løs ute i verden.

– Nyere forskning viser jo også at barn knytter seg akkurat like mye til både mor og far hvis barna får like mye tid med begge foreldre og begge er involvert, legger Furuholmen engasjert til.

– Man får på en måte en selvoppfyllende profeti om barnet bare får være sammen med mor og etablere en tilknytning til henne. Hvis mor på et tidspunkt velger å kvitte seg med far, uten at far har fått være involvert, kan mor trygt lene seg på tilknytningsteorien og hevde at det er helt naturlig at barnet er knyttet til henne og ikke til far, konkluderer Farrell inn.

Kvinner kan få alt

– Vi hører ofte kvinner snakke om at det er urettferdig at menn kan få alt, mens kvinner ikke kan det. Men kan en kvinne faktisk få alt – en toppjobb, et godt ekteskap og lykkelige barn? Ja, kvinner kan få full pakke. Om de finner menn som er interesserte i å være hjemme med barna og være fulltidspappaer om nødvendig. Da kan kvinner fokusere på karriere på full tid i løpet av arbeidsdagen og slippe å ha en masse praktisk å gjøre når de kommer hjem, forklarer Farrell over kaffekoppen sin. Møtet mellom Farrell og Furuholmen skjer i forkant av Mannsdagen 2019. Farrell utdyper ivrig videre om kvinners evne til både arbeid og familie:

–  Karrierekvinner har en klar tendens til å komme hjem og tilbringe en god del tid sammen med barna sine etter jobb og spesielt i helgene. Barna vokser opp i gode og effektive hjem og kvinnen får et lykkelig ekteskap. Men det krever en ting. At hun uansett ser på mannen som er hjemmeværende og ikke tjener det samme som henne, som en fullverdig mann. Blir kvinnen kritisk til mannen fordi han tjener mindre enn henne, vil ekteskapet havarere, advarer Farrell og får støtte fra Furuholmen.

– Jeg har sett det mer enn en gang i terapi-situasjoner. Det er dessverre ikke uvanlig at i ekteskap der mannen har inntatt posisjonen som hjemmeværende, har kona vanskelig for å respektere ham fullt ut fordi han ikke tjener like mye som henne. Kvinner har rett og slett ikke kommet langt nok i denne tenkningen, legger Furuholmen til. Ironisk nok ser det ut til at hjemmeværende menn også må kjempe for respekt for arbeidet de legger ned i hjemmet, slik husmødrene en gang i tiden kjempet for det samme.

– Dagens kvinner bør innse at om de faktisk skal få det bedre og bli styrket i en situasjon med både god jobb og et godt familieliv, trenger de faktisk en mann i livet sitt som hjelper dem. På et vis har kvinner to valg. Det ene er å få alt til alene, bli høyt respektert og samtidig stresse livet av seg og dø tidlig. Vil hun bli lykkelig underveis? Nei. Det andre valget hennes er å involvere menn og fedre i regnestykket, nettopp for å bedre eget liv og livskvalitet. Dette må vi kommunisere til døtrene våre, slik at de kan få gode liv i fremtiden, påpeker Farrell, som mener at det alltid er lettere å dra i to-spann, uansett kjønn.

Krise for guttene

Farrells siste bok, «The boy crisis», handler om gutters sårbarhet på fire forskjellige områder og hva som kan skje når gutter vokser opp uten at far er involvert i oppveksten og livet hans.

– Når en av foreldrene utelates, utelates også hensynet til barnet. Der fedre ikke kommer til, kommer derimot guttekrisa til. Slik er det i alle verdens 56 i-land. Ikke alle barn preges like mye av en skilsmisse eller å være født utenfor et ekteskap. Men barna som mangler en involvert pappa lider betraktelig mye mer enn barn som har fedre i livene sine. Og guttene er de som lider aller mest, forklarer Farrell.

Fire enkeltstående forskjellige krisetilstander kan til sammen utgjøre «den perfekte stormen» for mange gutter og kan utvikle seg til en katastrofe dem. Hvert problemområde er relativt vanlige problemstillinger for gutter og dette er dermed noe som berører mange av sønnene våre. En gutts oppvekst uten far involvert, lite skolevennlige forhold for gutter, mentale helseproblemer som ADHD og høy selvmordsfare og til sist et liv tilsynelatende blottet for mening for gutter og unge menn. Hvert av disse punktene tar Farrell nøye for seg i «The boy crisis». Å lese boken gir en innsikt i hvorfor og hvordan det er å være «problem-gutt» i dag, samt et innsyn i hvorfor det finnes så mange gutter som sliter. Boka gir en utvidet forståelse for en situasjon som kan sies å være like komplekst og sammensatt som å oppleve fire livskriser på en gang. «The boy crisis» er en bok som bør leses av alle som har gutter eller menn i livet sitt eller arbeid.

– Både barnehager og skoler er svært feminiserte her til lands. I Norge er for eksempel 80 prosent av lærerne kvinner. Det er et spørsmål om gutter kan blomstre med kvinnelige lærere eller om guttene fullstendig mangler mannlige rollemodeller som hjelper dem å akseptere seg selv som mannlige og å utvikle seg til menn som er trygge på seg selv, sier Furuholmen, som gjerne skulle sett en langt større andel menn på flere kvinnedominerte områder i yrkeslivet.

– Forskning viser at gutter som får tilstrekkelig tid sammen med fedrene sine hjemme og kommer inn i et skolesystem som er feminisert, blir begrenset påvirket av dette. Det fungerer ikke like optimalt som om det er mannlige rollemodeller til stede i skolesystemet også, men det påfører dem ikke store sår. Men når gutter kommer fra hjem med bare feminin tilstedeværelse til skoler med stort sett bare feminin tilstedeværelse, blir de frarøvet enhver form for mannlige rollemodeller, forklarer Farrell og påpeker mange mulige konsekvenser av dette:

– Det er disse guttene som har større sannsynlighet for å bli overtalt av narkolangere og mer utsatte for gjengaktivitet, fordi disse guttene søker etter en tilhørighet de ikke har andre steder. De er til og med mer utsatt for seksuelle overgrep, fordi overgripere ofte ser etter gutter uten fedre. Ser man på alt fra Hitlerjugend til IS-rekrutter er det en overrepresentasjon av gutter som mangler fedre og som søker en større mening med livet de ikke finner andre steder, legger Farrell til og kaster samtidig lys på et skummelt faktum:

– Guttene blir sårbare fordi testosteronet deres kanaliseres destruktivt istedenfor konstruktivt. Og når testosteron kanaliseres destruktivt, blir det en av verdens mest ødeleggende krefter. 80 prosent av skoleskyterne i USA er gutter uten fedre. Likeså blant IS-rekruttene. 90 prosent av menn i fengsel har vokst opp uten fedre, konkluderer Farrell.

Gi gutter mening

Farrell presenterer også fremtidens løsning på det problemet guttekrisa representerer og som vi står midt oppi i dag som samfunn.

– Vi må få gutter til å se seg selv som nødvendige som fedre. For hvis du ikke har en god farsfigur, kommer ingenting lett i livet. Hvis du har en god farsfigur hjemme, er sjansene store for at du aldri vil trenge hjelp fra sosionomen eller psykologen til å begynne med. Men vi trenger også en mannlig stand av lærere og offentlige ordninger som gjør at menn faktisk ønsker å bli lærere, for eksempel stipendordninger eller annen økonomisk støtte. Den samme ordningen bør vi ha for sosialarbeidere, fordi den største utfordringen i skolen er nettopp gutter, ikke jenter. Og fordi problem-guttene som regel kommer fra hjem uten fedre, bør andelen av menn i disse yrkene faktisk være disproporsjonal i favør av menn.

– Det du sier om at det faktisk bør finnes en kjønns-sensitiv måte å se på disse typene arbeidsstillinger er også noe som vi ser fullstendig bort fra i Norge. Men det er det vanskelig å få gjennomslag for, legger Furuholmen til.

– Men vær klar over en ting. Det arbeidet som Mannsforum gjør, er en stor del av løsningen på problemet. Dere skaper fokus og bevissthet omkring disse temaene. Feminismen startet også i det små. Vi vet jo begge at når vi prøver å få fokus på disse tingene, blir vi mistenkeliggjort og sett på som skumle og ikke minst fiendtlige mot kvinner. Det motsatte av det vi faktisk er. Derfor kreves det folk med stort mot for å påpeke at den eneste måten å være pro kvinner på, er å la kvinner slippe å være den eneste omsorgsfiguren. De av våre døtre som er heteroseksuelle, ønsker seg gutter som er produktive, ikke gutter som er meningsløse, påpeker Farrell.

Fristende offerrolle

Det er ikke alle sider av feminismen hverken Farrell eller Furuholmen er like begeistret for, fordi enkelte nyere deler av den slett ikke er med på å bygge opp kvinner.

– Feminismen har på mange vis gått fra «jeg er kvinne, jeg er sterk» til «jeg er kvinne, jeg er offer». Men å konkurrere om offerrollen gjør ikke noe positivt for kvinnerollen i seg selv, sier Farrell.

– Men offerdefinisjonen er ekstremt virkningsfullt i samfunnet vårt. Jeg tror derfor mange kvinner blir sittende fast i offerrollen. Det startet med det marxistiske tankegodset med menn som undertrykkere og kvinner som de undertrykte som nå er blitt som et etablert faktum, sier Furuholmen.

Uansett om det er sinte feminister eller ekte gretne gamle gubber det er snakk om, mener Farrell løsningen er enkel for begge parter.

– Det finnes fire løsninger for sinte mennesker. De første tre er lytt, lytt og lytt. Og det fjerde er å ikke gå i forbund med det sinnet. Men lytt til det. Da jeg jobbet med feministene, fantes det også sinte kvinner, som Valerie Solanas. Hun skrev blant annet boka «SCUM Manifesto, the Society for Cutting out Men”, skjøt Andy Warhol og ødela på mange vis karrieren hans. Jeg fikk på et tidspunkt spørsmål om hvordan jeg kunne jobbe med mennesker med slike holdninger. Svaret ble at jeg ikke kunne la være å se feminismens gode formål på grunn av et menneskes ekstreme versjon. Vi kan ikke la oss blinde av sinte mennesker. Vi må lytte til sinnet deres. Og når vi lytter til menneskers sinne, oppdager vi at de er såra. Og såra mennesker som føler at de blir lytta til, blir mindre sinte.

I arbeidet med å så å si gjenforene kvinner og menn og legge kjønnskrigen død, mener Farrell at det bare er å begynne å høre etter hva begge sider har å si.

– For å virkelighetsrelatere det, istedenfor å ha en #metoo-monolog, må vi ha en #metoo-dialog. Det er kjempeviktig at kvinner har et sikkert sted hvor de kan si ifra. Men det er også viktig at de ser at #metoo ikke er det eneste som eksisterer i forholdet mellom kvinner og menn. Ellers kommer vi bare til å fortsette i det samme sporet som tidligere. Vi har alltid hatt en kjønnskamp gående. Tidligere handlet det på et vis om at menn og kvinner ertet og gjorde narr av hverandre. Men i nyere tid har det gått fra kjønnskamp til kjønnskrig, der bare en av sidene har møtt opp til slaget. Kvinnene har avfyrt våpnene, mens menn har puttet hodet i sanden og håpet på å ikke bli truffet.

Farlige holdninger

– Tilsynelatende er jo sinte feminister sinte hele tida. De hater menn. Jeg vet ikke hvorfor det blir slik, filosoferer Furuholmen.

– Mange av de sinte feministene har ikke hatt gode farsfigurer. For Gloria Steinem var det for eksempel slik. Disse feministene føler ikke at de blir hørt av menn og ofte heller ikke av sine egne, av andre kvinner. Men de trenger å bli hørt. Samtidig er det en stor forskjell i å bli hørt og i det å få klagen anerkjent som ideologien bak en hel bevegelse, klargjør Farrell.

– Nettopp der trekker jeg en grense. Jeg spør en mann som er kvinnehater om bakgrunn og historie. Men jeg adopterer ikke kvinnehatet hans på noe vis. Jeg støtter ikke det som kommer ut, men jeg vil gjerne høre hvilket traume som ligger bak, forklarer Farrell.

– Det virker som de sinte feministene lager ideologi av sine egne personlige traumer, sier Furuholmen og får Farrell lett engasjert ved tanken.

– Det er verre enn som så. De har laget ideologi ut av sine personlige traumer og i forlengelsen av det skapt sosiale og politiske holdninger ut av egne traumer. Vil mennesker skape ideologi ut av traumene sine, så lytt for all del. Men vil de skape sosiale og politiske holdninger og en holdningsendring for en hel kultur ut av egne traumer, da må man sette en strek, sier amerikaneren.

– Likevel er det jo blitt slik at vanlige, fornuftige kvinner tillater at sinte feminister taler på vegne av dem, poengterer Furuholmen. Farrell er raskt på også den ballen.

– Det er ganske enkelt fordi vanlige, fornuftige kvinner fra før er overveldet over alt de må utrette i livet. Akkurat slik vanlige, fornuftige menn også blir overveldet. Sunn sosial endring kommer ofte på bakgrunn av usunne mennesker. Rett og slett fordi usunne mennesker ofte har mer tid å fordrive og tid til å engasjere seg. Det er sjeldent at sosial endring blir ledet av mennesker som er friske og sunne. Mange menn som blir overveldet blir såkalte incels eller MGTOW (Men Going Their Own Way), de konkluderer med at de ikke takler mer, sier Farrell og påpeker at tilbaketrekking fra samfunnet ikke er noe vi er tjent med på noe som helst vis:

Masseskyterne skaper frykt i skoler, i hjem og i samfunnet. Men det finnes en enkel løsning. To enkle ting – far inn, våpen ut. Men de konservative vil ikke ha våpen ut. Og de liberale vil ikke ha far inn.

– Hvis flere menn trekker seg tilbake fra verden, fra samfunnet, fra jobb og fra familieliv får man helt enkelt færre skattebetalere. Kvinner ender opp med å betale mer skatt for økte sosiale kostnader og det blir ikke særlig økonomisk sunt for samfunnet. I tillegg blir menn som har det vondt for eksempel gjerningsmenn bak skoleskytinger. Masseskyterne skaper frykt i skoler, i hjem og i samfunnet. Men det finnes en enkel løsning. To enkle ting – far inn, våpen ut. Men de konservative vil ikke ha våpen ut. Og de liberale vil ikke ha far inn. Og der ligger det store dilemmaet, forklarer Farrell og referer til skoleskytinger i USA og den pågående våpendebatten der.

USA lenger fremme

Når det gjelder situasjonen i hjemlandet USA, forteller Farrell at han etter mange års arbeid for både jenter og kvinner, gutter og menn nå endelig ser ut til å få gjennomslag fra øverste hold for å offentlig fokus på kjønnsroller.

– Jeg jobbet med Obama-administrasjonen i åtte år i et forsøk på å få til et råd for gutter og menn i Det hvite hus. De hadde selv hadde tatt initiativet for å opprette et råd for jenter og kvinners kjønnsroller og spurte om jeg ville bidra. Det ville jeg mer enn gjerne, men påpekte også at vi trenger et tilsvarende råd for gutter og menn. Jeg fikk beskjed om å utvikle et forslag og fikk hjelp av USAs ledende ekspertise for å utvikle slike råd. Vi kom helt opp til nivået før president Obama i systemet, men fikk så veto og fikk aldri legge frem forslaget for presidenten, forteller Farrell om arbeidet sitt.

Han valgte derfor å jobbe med syv av demokratenes kandidater og intervjuet dem og forsøkte å få dem til å ta guttekrisa inn i debatter, noe ingen av dem gjorde.

– Deretter gikk jeg til Trumps administrasjon og de var positive. De så behovet for et råd for gutter og menn. Sånn sett kan man vel bare se på hva slags respons Mannsforum får fra media generelt og det at dere opplever en langt fyldigere dekning fra konservative media enn fra den andre siden, eksemplifiserer Farrell.

– I Norge har de konservative en bedre forståelse for farssak, mens venstresiden tilsynelatende ikke har noen interesse i dette. Det er rett og slett irriterende for de av oss som er sosialdemokratiske mennesker, sier Furuholmen.

– Dessverre er det et gjentagende mønster vi ser over hele verden, konkluderer Farrell.

 

Les  mer om Warren Farrel her

Del gjerne innlegget!