Menn og helse

Norske Myndighetene har fremmet to utredninger om kvinnehelse allerede, og Regjeringen har altså nå varslet en tredje offentlig utredning om kvinners helse. Men hvor blir det av utredningen av mannshelsen?

Mannspanelets anbefalte i sin tid: «Vi ber regjeringen bestille en offentlig utredning om menn og helse, inkludert et fokus på menns psykiske helse. Årsaker til at menn i større grad enn kvinner blir heltidsuføre må kartlegges bedre. Og: Vi ber regjeringen øke bevilgninger til forskning om menns helse i et kjønnsperspektiv». Men det ble aldri gjennomført. Tiden er overmoden for et nytt fokus på menns helseproblemer.

«Mannesykdomer» er lavprioriterte sykdommer i dag og må få høyere prioritet: Prostatakreft, nyrestein, røykebein, blærekreft, forstørret prostata, testikkelkreft, alkoholisme, KOLS, forstørret blærehalskjertel, osv. Nå må vi ha fakta på bordet og kan ikke lengre bare ukritisk opprettholde mytene om at kvinnehelsen er lavt prioritet når fakta dokumenterer det motsatte.

Det er også på tide å ta et oppgjør med de pasifiserende mytene rundt mannehelse: Ideen at menn selv er eneste ansvarlige for sin dårlige helse, og at det ikke finnes løsninger for menns spesifikke problemer. Dette er de dødeligste av mytene om menns helse.


Myter som negativt påvirker menns helse i betydelig grad:

  1. Mannshelse er overprioritert, vi må rette opp ved å fokusere spesielt på kvinners helse.
  2. At menn lever kortere enn kvinner er biologisk forankret og uforanderlig.
  3. De høye tallene av menn som begår selvmord er globale og kan vanskelig motarbeides.
  4. Menn går sjeldent til lege og er ikke opptatt av egen helse før det er for sent.

Myte 1:

Mannshelse er overprioritert, vi må rette opp ved å fokusere spesielt på kvinners helse.

«kvinnehelsen er ikke forsket like mye på og har ikke samme status som mannehelsen. I forskningen er mannen normalen, og kvinnen er avviket.» – Var kanskje en plausibel teori i sin tid, og bakteppet ble godt formulert av den franske forfatteren Simone de Beauvoir i boken; «Det annet kjønn» fra 1949. Hun mente samfunnet var tuftet på maskuline idealer som gjorde kvinnen til et kjønn på en evig annenplass – etter mannen. Det fantes ikke kjønn – det fantes mannen, og menn hadde en hegemonisk posisjon.

Men vi skriver ikke lengre år 1949, og 70 år med feminisme og kvinnekamp har forandret landskapet fullstendig: En av kvinnekampens viktigste seire var nettopp knyttet til forskningsfeltet.  kvinneforskningen en kanskje av de største omveltninger innen den moderne samfunnsvitenskap.

Men mytene lever videre: “Kvinners helse får ikke så mye oppmerksomhet, verken i mediene eller i forskningen. Dyreforsøkene for å forstå og utvikle medisiner mot sykdommer foregår oftest på hanndyr”, skrev Hadia Tajik i Aftenposten i 2019. Men i NRK’s «Fem myter om likestilling» tilbakeviser både Mattilsynet og Norges fire største universiteter riktigheten av påstanden!

NRK’S søk i Mediearkivet Atekst tyder også på det motsatte: «Den finner en rekke nyhetsartikler om kvinnehelse, men uttrykket «menns helse» er langt mindre brukt».

Et annet eksempel er at femti prosent flere menn dør av prostatakreft, enn kvinner av brystkreft. Men det bevilges fire ganger flere midler til forskning på brystkreft enn til prostatakreft.


Myte 2:

At menn lever kortere enn kvinner er biologisk forankret og uforanderlig.

Det er en akseptert sannhet at menn lever kortere enn kvinner, men tallene viser at forskjellen minker. Er det sosiale eller biologiske grunner som avgjør forskjellen i levealder mellom menn og kvinner? For de sosiale kan vi ikke akseptere!

Gjennomsnittsalder på de som døde i Norge i 2015 var 82,2 år for kvinner og 76,2 år for menn. Men dette er ingen konstant verdi og vi menn tar innpå kvinnene. Vi økte levealderen vår med 0,3 år fra 2014 til 2015 og kvinnene økte bare med 0,05 år. De siste 30 årene er forskjellen på menn og kvinners levealder halvert. For 30 år siden var forskjellen på livslengden mellom kvinner og menn på 6,8 år, i fjor var falt til 3,4 år

Statistikken over dødsårsaker viser at dødsårsakene er forholdsvis jevnt fordelt mellom kjønnene. Kvinner og menn dør med andre ord hovedsakelig av de samme årsakene, men noen av forskjellene kan relateres til kjønn.

Fra midten av 1950-tallet og framover økte forskjellen i levealder mellom menn og kvinner betydelig. På midten av 1990-tallet kunne kvinner i Norge regne med å leve hele syv år lengre enn menn. Men så snudde utviklingen. Nå er forskjellen krympet til rundt tre og et halvt år.

Om menn mister 3 – 3,5 leveår pga biologiske faktorer kan man ikke gjøre noe med, men det er vel så sannsynlig at dette skyldes sosiale faktorer med 10 år forskjell i levealder fra Oslo vest til Oslo øst viser helt tydelig at miljø er den sterkeste faktoren. Det må forskes mer på hvilken faktorer som spiller inn på livslengde, og vi må drive spesifikt med folkeopplysning rettet mot risiko grupper.


Myte 3:

De høye tallene av menn som begår selvmord kan vanskelig motarbeides.

Svimlende tall; selvmord tar livet av flere menn enn kreft, overdoser og trafikkulykker. Hvis man tenker på de milliarder av kroner samfunnet bruker på trafikksikring, hvorfor arbeider vi ikke mer for å forebygge selvmord?

I 2014 var det 548 registrerte dødsfall i Norge – 401 menn og 147 kvinner, sannsynligvis er tallet større med selvmord kamuflert i statistikken som ulykker og naturlige dødsfall.

Selvmordsratene i Sverige, Danmark, Finland og Norge er relativt like. Den er gjennomgående høyere i de østeuropeiske landene, mens vest og sør i Europa har lavere rate. Selvmordsratene er ikke konstante, og om samfunnsmessige forhold spiller inn på statistikken, betyr det at samfunnet også kan forbedre den! For hva senker faren for selvmord? Et løft for å redusere antall selvmord vil også kunne løfte livskvaliteten for et stort antall mennesker som beveger seg i faresonen, men velger å leve videre.

Erlend Mork forteller at forskningen ikke har noe endelig svar på hvorfor menn er overrepresentert i selvmord over hele verden. Men en av hypotesene er at menn er dårlig til å oppsøke hjelp når de kanskje trenger det som mest.

«Menn er ikke så flinke til å søke hjelp» – er en uegnet genralisering og en pasifiserende myte, at den inneholder en kjerne av sannhet trengs ikke bestrides, men påstanden er formålsløs. Sannsynligvis er vi ikke gode nok til å tenke kjønnsforskjeller, aldersgrupper og livsfaser for å effektivt kunne motarbeide høye selvmordstall.

Menn og kvinner er ikke like; og tar ikke selvmord i de samme fasene i livet, eller av de samme grunnene, eller i de samme aldersgruppene (om man spesifikt leter etter forskjeller).

I aldersgruppen 15 til 24 år skjer det statisk oftere selvmord og selvmord er den hyppigste dødsårsaken – er vi flinke nok til å skreddersy et tilbud til den etablerende livsfasen i overgang fra barn til voksen? Hvor tilgjengelig og målrettet er hjelpen?

Eldre menn over pensjonsalder har høye selvmordstall – her kan vi arbeide mer målrettet mot smertelindring og ensomhet, to faktorer som betyr mye for livskvaliteten.

Samlivsbrudd – Menn begår oftere selvmord enn kvinner i samlivsbrudd. Kjønnsroller må bære mye av skylden; kvinner har kanskje en bedre kultur til å ta vare på hverandre. Ofte får menn tildelt rollen som syndebukk (fortjent eller ufortjent) og kvinner ender oftere opp med vennekretsens støtte, en teori er at mange syns det er lettere å syns synd på kvinner enn på menn. Uansett årsak gjøres det lite eller ingen målrettet innsats for å hjelpe denne gruppen menn igjennom en av livets aller vanskeligste faser. Det ser man på statistikken, i den grad det føres statestikk over selvmord i samlivsbrudd. Det trengs mer kjønnet forskning om selvmord og menn.


Myte 4:

Menn går sjeldent til lege og er ikke opptatt av egen helse før det er for sent.

Tall fra Statistisk sentralbyrå i 2015 viser at kvinner i snitt går 3,1 ganger i året til fastlegen, er menn innom 2,2 ganger. Tydelige forskjeller ja, men ikke fundamentalt forskjellig. Gutter både i barneskole og særlig i videregående bruker i mye mindre grad helsestasjoner enn det jenter gjør.

Skyldes forskjellene holdninger hos hvert kjønn? Menn skal tåle en støyt, det er litt nederlag å være borte fra jobb grunnet sykdom? Kanskje er det en bra holdning å ikke tenke så mye over alle vondtene sine men bite tenna sammen og gå på jobb. Kvinner er til sammenligning oftere sykmeldte enn menn. Oftest er det også rett, det går som regel over av seg selv. Men har man ikke tatt symptomene på alvor og siden dør av sent oppdaget prostatakreft med spredning, er holdningen også farlig.

Kjønnsforskjeller gir seg i uttrykk i ord og uttrykk. Invitasjon til «samtalegrupper» fungerer dårlig for menn, mens de gjerne stiller opp til «kurs», – selv om innholdet er det samme. Det er forskjell på menns og kvinners helse. Det er også mange som mener at menn og kvinner forholder seg ulikt til helsetjenesteapparatet, men dette vet vi ennå for lite om.

Del gjerne innlegget!