Maskulinitet som positiv ressurs

Hva er positivt ved å være mann i dag?

Mediamytene om menn har vært mange og negative; vi leser om patriarkiet, gutteklubben grei, negativ maskulinitet, toxic-maskulinitet, eller aggressiv seksualitet. Menn som voldelige og sexistiske. Maskuline uttrykksformer er vist både gammeldags og i krise. Mannsrollen beskrives som mistilpasset i det moderne samfunn, utslagene skulle man finne i former som vold, rus og relasjonsproblematikk.
På 90 tallet kom en ny polarisering av kjønnene der menn ble beskrevet som rolleforvirrede, umodne, selvopptatte, uansvarlige og ute av stand til å både føle og kommunisere. Kvinner var blitt de nye heltene og ble heiet fram i media som vinnerne; omsorgsfulle, modne med sosial kompetanse og gode lederevner. Kvinnen ble det trendy kjønnet.

Barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland uttalte en rekke ganger at likestillingskampen måtte fokusere på menn og mannsroller: «For en debatt om mannskulturer kunne sette et kritisk lys på uhensiktsmessige og gammeldagse maskulinitetsformer».
Ja for trengte samfunnet lengre maskuline verdier? Var mannen rett og slett passé? Sinne, aggresjon og fysisk styrke, ønsket om å konkurrere, vinne og måle krefter med andre hørte kanskje steinalderen til?

Menns vold mot kvinner ble selve uttrykket for manglende likestilling i samfunnet, og denne polariseringen utviklet seg til et fiendebilde av mannen; mannen som voldelig og overgriper; har du ikke gjort noe galt så har du det i hvert fall i deg; latent. Alle menn skulle føle skyld og ta et særlig ansvar.

Forfatteren Hanne Nabintu Herland tok et oppgjør med 70-tallsfeminismen. «Herland mener likestillingskampen ble en kamp mot mannen og gjort menn til hakkekyllinger for alt som er galt i samfunnet.
Hun mener det har ført til at vi ser på alt kvinner sier og gjør som noe fantastisk, hellig og rent, mens alt menn står for er overgripende, fælt og mindre intelligent».

Selv om hver og en av påstandene mot menn kan pareres med sterke motargumenter, eller rett og slett er grunnleggende feil: Viser summen av alle påstander tydelig at 50 år med kontinuerlige negativt fokus på mannen har umuliggjort han som et positivt kjønn. Selv harmløse forsøk på å vise menn fra en positiv vinkel har blitt møtt med skepsis og forsøkt parert, for kvinner kan være minst like gode!

Feminismen har hatt monopol på å definere kjønnsproblematikken, i likestillingsapparatet og kjønnsforskning med 80-100% kvinner evner man ikke se samfunnet fra et mannsperspektiv, spesielt uinteresserte har de vært i å se menns problemer som likestillingsproblemer, langt mindre ønsket å ta innover seg at de selv kan ha vært med å skape de problemene som menn sliter med i dag. For hvordan kan man egentlig forsvare fra et likestillings-standpunkt, at man har kjempet fram en likestillingslov som tar særlig sikte på å bedre stillingen til et av kjønnene, når det andre kjønnet sliter på særlig mange områder? En likestillingslov som i ordlyd favoriserer et kjønn over et annet kan ikke samtidig fungere som et verktøy for likebehandling. Den Norske likestillingsloven framhever kvinner over menn, og det er en umulighet å både favorisere et, og likestille begge, på samme tid! Som høyst reell konsekvens i dag er gutter, fedre og menn et lavstatuskjønn i den Norske likestillingsdebatten, og menn blir åpent diskriminert med henvisning til likestillingsloven*.

* Hanne Bjurstrøm, “likestillings- og diskrimineringsombud” skriver i Aftenposten: “La meg bare slå fast med en gang: Menn og kvinner er vernet på samme måte etter loven. Forbudet mot diskriminering er likt for kvinner og menn, og vilkårene for kvotering og lignende tiltak er like“. Men dessverre finnes det mange eksempler på at så ikke er tilfelle; for eksempel dominerer kvinner snart med 2 av 3 studenter i høyere utdanning, allikevel kvoteres kvinner med bredde og mengde, menn kvoteres minimalt. Direkte ulogisk virker Hanne Bjurstrøm påstand også; om loven fungerer som et like godt vern for både menn og kvinner, hvorfor argumentere mot en kjønnsnøytral utforming? Det finnes ingen andre troverdige svar enn at en likestillingslov som favoriserer kvinner har til hensikt å favorisere kvinner. Dette sender et sterkt og tydelig signal om at mennenes problemer ikke tas på alvor.

Selv om påstandene ble tatt med for eksemplenes skyld kan de ikke få stå uimotsagt: Gutteklubben grei er helt utklasser av Jenteklubben grei; som med sine mektige kvinnenettverk i alle politiske partier, sine tenketanker, feministiske organisasjoner, aksjonister og 90% kvinneandel blant kjønnsforskningen. Er de i dag et så mektig, tverrfaglige nettverk at man må tørre å stille spørsmålet om de nå er mer et hinder for en en rettferdig likestilling? Et interessant spørsmål som ofte stilles er; “hvor likestilte må samfunnet bli for at kvinnenettverkenes mål er nådd og bør avvikles?”, de er jo tross alt veldige innflytelsesrike maktfaktorer og Matriarkalske i sitt vesen, til sammenligning helt identisk med ideen om de utskjelte patriarkalske strukturene.

Hypotesen bak trendordet; «toxic maskulinitet» hvor menn skal bli voldelige fordi de ikke greier å utrykke følelser, er også fullstendig uten forskningsmessig belegg.
En utøver av vold er alene ansvarlig for voldshandlingene sine.
 Det er en intellektuell kortslutning å kollektiv ansvarliggjøring alle menn for vold de ikke har begått. Eller mener man virkelig at alle kvinner er kollektivt ansvarlig for at noen kvinner er butikktyver? Selve ide om at man i kvinnekulturen skulle finne en bred aksept for butikktyveri, og at alle kvinner dermed er indirekte medskyldige og bør ta felles ansvar ville vært absurd.

Vi bygger samfunnet for mennesker. Det er politikkens mål å lage et samfunnets som er godt tilpasset menneskene som lever her, at en gruppe mennesker ikke skulle ha passende egenskaper for et samfunn er en farlig omsnuing av problemstillingen.
I dag har vi også forskning som dokumenterer at kvinner også er svært så voldelige i nære relasjoner, og at hun tyr like ofte til vold mot sine barn som far. Godt dokumenter at hun er voldelig mot menn er det jo også.
Ideen om kvinnen som uskyldsrent offer og mannen som et voldelig monster må ses som en ideologisk konstruksjon. Forskningen i dag viser med all tydelighet at både menn og kvinner er likere hverandre enn man kanskje er vant til å tro.

For balansens skyld så er en del menn skyldig i hva de blir beskylt for, men ikke alle, ikke majoriteten, og det er klart diskriminerende å negativt omtale alle menn for hva en liten gruppe menn gjør seg ansvarlig for. Denne grunnløse, unyanserte, negative holdningen til maskulinitet er en utfordring unge gutter og menn møter i samfunnet i dag.

Jordan Peterson popularitet kan forklares så enkelt som at han tilbyr et alternativ til det negative fokuset på maskulinitet som media fører i dag. Jordan Peterson tilbyr en positiv rolleforståelse av gutter og menn, og at de (på linje med kvinner) igjen kan se seg selv som en resurs og et positivt kjønn. Jordan Peterson tilbyr selvhjelp, hvordan unngå å grave seg ned i egne problemer, men heller gjøre det beste man får til med det utgangspunktet man har. Hans enorme popularitet alene tydeliggjør hvor dypt og viktig savnet har vært.

Den negative delen av maskuliniteten lager dessverre mye støy, og positive utslag av maskulinitet når sjeldent fram i media, dette er et av dagens likestillingsproblemer. Alle trenger positive rollemodeller, også gutter. Trenden i skolen de siste 20-30 årene på å heie fram jenter har vært viktig, men nå vi må heie på gutter også! Ungdom trenger gode voksne rollemodeller for å hjelpe og veilede dem i tiden som unge voksne. Positive mannsidealer handler ikke om å idealisere fram mannlige verdier over kvinnelige. Det handler om å gi unge gutter et positivt syn på seg selv.

 

 

Del gjerne innlegget!